Dwarf Mine – Grav frem gullet med dvergenes hjelp, les nå!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Dwarf mine Casino Slot av Yggdrasil hos MrBet kasino

Spill på Dwarf mine spilleautomat hos MrBet online kasino

Spillet Dwarf mine av Yggdrasil leverandør er et strålende valg for nye spiller. Dwarf mine spillet har intense spill prosess. Du kan spille Dwarf mine gratis og for penger på mobil enhet . Bestem først mengde for innsatsen og samle vinnende kombinasjoner og Wild-symboler på spillets spor. Wild-symboler gir deg muligheten til å få ekstra bonusrunder til gevinst. Bruk Auto-Play -funksjonen for å styre din Risiko. Dwarf mine return percentage er mer enn 97,4%. Det betyr at du kan vinne Jackpot umiddelbart. For å få din premie bruke elektronisk lommebok: Skrill eller bankoverføring Visa og andre. Yggdrasil leverandør nyt tiden din, spille Dwarf mine spillet gratis på MrBet på din for Mac eller på mobil enhet med MrBet mobile kasino.

Dwarf mine fra Yggdrasil Prøv gratis og vinn ekte penger hos MrBet nettkasino. Dwarf mine Spilleautomat maskinen – Hent en Velkomstbonus og spill nå!

Det skal bli gullet i skårene mine

Hvis keramikk knuser fyller noen japanske keramikere sprekkene med gull. Det sa de i den siste episoden av Grey`s Anatomy. De ser på reparasjonene som noe vakkert. Noe som gjør det ødelagte bedre. De vet at det skjer uventede ting. At endringer skjer. De vet at ingen kommer seg gjennom denne verden uskadet. Men det gjør oss ikke til mindre mennesker. Sprekkene er en del av historien vår. De vil alltid være der. De har gjort oss bedre. Sterkere. De har gjort oss til noe nytt, som selvfølgelig kan være både skummelt og vanskelig. Det kan bli tøffere å navigere om en plutselig befinner seg på en sti en ikke kjenner. Veien som opprinnelig var staket ut finnes ikke lenger. Men en er ikke med ett dårligere personer grunnet det. Bare helt nye og litt annerledes enn de en var før. Og på veldig mange syke synes det ikke en gang på utsiden. Skårene og skrubbsårene er heller inne. Inne i hjertet, i hjernen, i kroppen og inne i samvittigheten. Ofte er det et stort gap, et helt liv, mellom det tilsynelatende friske ytre og den totale styrten på innsiden.

På midlertidigeksisten.com skriver den ME-syke lektoren og bloggeren «Jeg elsker festligheter. Jeg elsker servietter, borddekking, nye oppskrifter, forventninger, elsker å fylle huset med mennesker, sitte i en evighet rundt bordet med god mat og god drikke, jeg elsker unger som sniker seg fra bordet for å trylle seg inn i lek sammen, borte fra de voksnes gode samtaler. Å elske – elsker – elsket – har elsket. Jeg elsket. Alle disse tingene har jeg elsket. Nå elsker jeg ikke mer.» Jeg satt i bilen 16. mai da jeg leste det. Og jeg begynte å gråte uten at verken mannen min eller ungen bak så det. For teksten traff meg midt i hjertet. Å elske – elsker – elsket – har elsket. Alt jeg har elsket.

Jeg har elsket mye. Det jeg fortsatt elsker er å være engasjert i noe. Brenne for noe. Kjenne lidenskap for en sak og snakke høyt om det. Jeg pleide å være langt mer samfunnsengasjert enn i dag. Jeg engasjerte meg i stedet jeg bodde, for svakerestilte menneskegrupper, for de som trengte det. Jeg har hjulpet til med å lage undervisningsfilm for Incestsenteret i Vestfold og vært med senteret rundt med forebyggende arbeid i konfirmasjonsgrupper. Jeg har prøvd å strikke tepper til prematurbabyer og skjerf til de uten et varmt sted å bo. Jeg har talt for unge mødre landet over og stått grytidlig opp og snakket høyt på NRK`s morgensending. Jeg har delt historier om nødnummerene våre og hvor viktig det er at barna vet hvor de kan ringe hvis noe skjer. Jeg har snakket om at psykolog må inn som en naturlig del av rehabilitering når livet blir snudd på hodet og at psykolog automatisk bør følge barn som blir tatt ut av hjemmene sine. Jeg har snakket høyt om fødselsdepresjon. Om hvordan det monsteret kan spise opp en hel mamma og at man må vite hvor vanlig det egentlig er for å senke terskelen for å be om hjelp før man forsvinner helt. Jeg har vært med i FAU flere år på rad og jeg har elsket det.

Nå klarer jeg ikke alt dette lenger. Men jeg klarer å skrive litt innimellom. Jeg har vært sykere enn jeg er nå. Akkurat nå går det greit. Med god tilrettelegging kunne jeg feire 17. mai i går uten å være nevneverdig sykere i dag. Forhåpentligvis ikke i dagene som kommer heller. Det var en høy terskel å komme over da jeg valgte å bruke en liten elektrisk rullestol ute. Det føltes fremmed å ute blant folk ta på seg støyreduserende øretelefoner og solbriller, lukke øynene og bare puste ved jevne mellomrom. Det var ubehagelig å be om et rom for å hvile i noen minutter der vi var. Men jeg tok ansvar for egen helse, hevet meg over mine egne tanker og redsel for å være synlig syk og jeg kom meg gjennom dagen på en, om jeg kan si det selv, strålende måte. Jeg fikk gjort det jeg hadde aller mest lyst til. Men jeg vet om mange som ikke kunne feire i går. Noen som kanskje fikk hjelp til å ta på seg finstasen og som deretter ble liggende i sengen. Jeg vet om noen som kom seg ut i en time, men som så måtte inn igjen og som kanskje ikke kommer seg ut igjen på månedsvis nå. Jeg vet om de som ikke klarer å skrive en setning eller ytre et eneste ord. Det er for DE jeg vil engasjere meg. Det er for de jeg vil tale.

Hos kroniskvelsignet.no kan vi lese om å være ME-aktivist. Om hvordan begrepet er brukt i negative former av mennesker som har som mål å tjene penger på å innbille syke at sykdommen ikke finnes. Det er brukt for å bevise at ME-pasienter ikke hører på fornuft, og prøver å bestemme over vitenskapen. Det er brukt i samme ordelag som ME-talibaner, negative, trangsynte og vrange. Men vi kan også lese hvorfor det er så viktig å være aktivist for nettopp denne gruppen mennesker. Fordi så mange bestrider sannheten om ME, fordi det finnes så mange løgner, så mye uforstand, så mye respektløshet.

Myter og stigma kan ikke ties ihjel. Det må snakkes i hjel. Og det vil jeg være med på å gjøre. Ikke bare vil, men må. Det må jeg være med på å gjøre. Jeg kan ikke donere penger til forskning eller finne en biomarkør. Jeg kan ikke reise i inn- og utland, fra kyst til kyst, og holde appeller eller gjøre studier. Men jeg kan skrive litt, innimellom. Sette søkelyset på feilbehandling, dehumanisering og trakassering av ME-pasienter. Ikke av meg. Jeg har hatt en god prosess, jeg har gode folk rundt meg, jeg får nok hjelp, akkurat nå er jeg mildt rammet. Men mange er ikke. Nettopp derfor må jeg gjøre det jeg kan. Ikke bare for mer forskning, mer pengestøtte, bedre behandling, biomarkør og medmenneskelig respekt. Men mot synsingen som foregår, mot de som hevder at ME-pasienter later som, at det er ens egen skyld, mot presset en møter av teorier som er motbevist og som burde vært en ball lagt død for lengst.

Derfor skrev jeg i forrige uke en kronikk om vår tids mest stigmatiserte sykdom (som de av dere som følger meg her helt sikkert allerede har lest som et blogginnlegg) og jeg fikk hjelp av mannen min og en journalist til å ta et steg ut og fortelle hva som er sant og ikke sant om ME i en artikkel i Østlandsposten. Artikkelen er spredt land og strand rundt, i lokalaviser fra sør til nord, men frem til forrige onsdag kun for abonnenter. Nå er den åpnet for alle.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Å skrive om dette og å snakke høyt om dette, det skal være gullet som fyller skårene mine. Ikke så ofte som jeg vil og ikke så høyt som jeg vil, men en gang i ny og ne, når jeg er frisk nok til å tale for de som ikke orker selv. Så kan noen andre få ta over stafettpinnen i de periodene de er friskere enn meg. Og sammen tror jeg vi kan få til noe bra. Pilen peker i riktig retning for ME-pasienter nå.

Jeg sliter veldig med at foreldrene mine aldri har trodd på meg.

SPØRSMÅL

Hei. Begynner å bli litt gammel for råd om foreldre og familie. Men sliter veldig med faktaen at foreldrene mine aldri har trodd på meg. Jeg har aldri vært en person som lyver, men hver gang jeg har fortalt om noe som barn (f.eks. Mobbing på skole, blitt slått, trakkasering), så har de alltid sagt at jeg lyver og prøver bare å være sånn som tvillingbroren min. Jeg er også trans, og de tror ikke på det heller (vært ute av skapet i 5 år og starter behandling for en stund siden). Nå har det gått så langt at de ber søsknene mine om å holde seg fra meg fordi jeg er en psykopat som lyver.. og sier det til familie medlemmer og folk rundt meg. Selvfølgelig tror ingen på det som kjenner meg godt, men det er så ufattelig sårende at familien tenker sånn om meg.. jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre dersom jeg elsker familien min, og selv om de får meg til å føle meg meste parten verdiløs, så vil jeg ikke kutte de ut helt heller.

Det er ikke noe rart at du sliter med dette! Familie er viktig uansett alder. Det å kjenne seg sviktet av de som skal være dine nærmeste er veldig smertefult!

Du skriver at foreldrene dine ikke har trodd på deg når du har fortalt om vonde oppleverlser i barndommen. Det høres heller ikke ut som om de tar deg på alvor når du forteller at du er trans. I stedet omtaler de deg som psykopat fordi de tror at du lyver.

Jeg lurer på om foreldrene dine vet hvor såret du kjenner deg over måten de behandler deg på? Har du forsøkt å fortelle dem dette på en rolig måte? Du skriver at du elsker dem, og at de får deg til å kjenne deg verdiløs. Det er lett å forstå. Alle har et behov for å få bekreftelse av de som står oss nær. Når det ikke skjer, så går det på selvfølelsen løs.

Mitt forslag er at du skriver et brev til dem hvor du forklarer dem hvordan du har det. Legg vekt på dine egne opplevelser i stedet for å kritisere dem. Si noe om hvordan det kjennes for deg når de snakker nedsettende om deg, og fortell dem hva slags kontakt du ønsker at dere skal ha.

En annen mulighet er at du får hjelp av andre til å formidle hvordan dette påvirker deg. Jeg legger ved en link som hjelper deg med å finne nærmeste familievernkontor. Der kan dere få god hjelp til å snakke sammen og finne løsninger som familie.
www.bufdir.no/Familie/Finn_familievernkontor/

Det er også mulig å be om hjelp fra andre i familien eller nettverket ditt til å nå inn til foreldrene dine.

Dessverre er det også noen ganger slik at man ikke lykkes med å få den kontakten man trenger og ønsker seg. Det kan ha mange årsaker. Hvis du kjenner at du har prøvd det du kan, så har du lov til å gå videre og tenke på deg selv. Kanskje vil du trenge noe hjelp til å stole på at dette ikke er din feil og at du har rett på et godt liv og selvrespekt selv med den familien du har.

Ta gjerne en titt på artiklene under svaret!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: