Egyptautomater – Faraoen vil belønne deg, besøk Egypt nå!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Topp 10: Her er Egypts mektigste faraoer

De skapte riket ved Nilen, samlet ufattelige verdier, bygde pyramidene og etterlot en imponerende arv. Møt de mest innflytelsesrike faraoene, som setter sitt preg på verdenshistorien den dag i dag.

De skapte riket ved Nilen, samlet ufattelige verdier, bygde pyramidene og etterlot en imponerende arv. Møt de mest innflytelsesrike faraoene, som setter sitt preg på verdenshistorien den dag i dag.

Nr. 10: Merneith (Regjerte på 2900-tallet f.Kr.)

Farao-mor ble første kvinne på tronen.

«Kongens mor», står det på inskripsjonen ved navnet Merneith på seglet hennes.

Men Merneith var mer enn bare farao Dens mor.

Hun var Egypts første kvinnelige farao og skulle få æren av å danne skole for hvordan Egypts sterke kvinner fikk tilgang til makten gjennom sine sønner.

Merneith fikk et prektig gravmæle ved kongebyen Abydos i gravkomplekset Umm el-Qa’ab, side om side med datidens store faraoer.

Nr. 9: Tutankhamon (Regjerte 1333-1323 f.Kr.)

Barnekongen bleforskernes beste venn.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Tutankhamon rakk aldri å sette noe stort fotavtrykk i Egypts sand før han døde som 18-åring.

Storhetstiden hans kom mer enn 3000 år senere, da graven hans ble funnet i Kongenes dal i 1922.

Ut av graven hentet arkeologen Howard Carter mer enn 700 gjenstander som forteller om den unge faraoen og livet i oldtiden – blant dem faraoens intakte mumie i en kostbar sarkofag.

Den godt bevarte graven inneholdt foruten kostbare gullskatter også dekorerte kister, fire hestevogner og senger utformet som flodhester.

Den egyptiske regjeringen nasjonaliserte funnet, og Tutankhamons gullmaske er i dag utstilt på Det egyptiske museum i Kairo.

Tutankhamon giftet seg med sin egen søster Ankhesenamon. Blant faraoene var det helt vanlig å gifte seg med søsken.

Nr. 8: Senusret 1. (Regjerte 1971-1926 f.Kr.)

Brutal farao kalte seg «Asias strupekutter».

Senusret 1. var konstant på krigsfot og utvidet rikets grenser inn i Palestina, Libya og Nubia.

Den selvbevisste faraoen kalte seg «Asias strupekutter» og fikk navnene på sine asiatiske fiender prentet på krukker som han knuste under et magisk ritual – akkurat som han ville knuse rivalene.

Nr. 7: Kleopatra (Regjerte 51-30 f.Kr.)

Den siste farao: Hun tapte riket.

Kleopatra satte punktum for faraoenes Egypt.

Selv om hun forsøkte å alliere seg med Romas sterkeste makthavere, endte regjeringstiden hennes med nederlag og selvmord.

Hun fikk en sønn med Julius Cæsar og giftet seg med Marcus Antonius.

Men da Marcus Antonius og Kleopatra tapte mot Oktavian i sjøslaget ved Actium, ble både Kleopatras og Egypts skjebne beseglet.

Med Kleopatras selvmord var den egyptiske epoken over.

Ifølge myten begikk Kleopatra selvmord ved å la en giftslange bite seg i brystet.

Nr. 6: Tuthmosis 3. (Regjerte 1479-1425 f.Kr.)

Tuthmosis 3. var en svært dyktig feltherre.

Han førte troppene sine langt ned i Nubia og helt til Syria og utvidet Egypts grenser mer enn noen annen.

For å komme seg ut av stemoren Hatshepsuts skygge ødela han alle portretter av henne.

Stemoren hadde regjert i hans sted i 13 år.

Nr. 5: Hatshepsut (Regjerte 1479-1458 f.Kr.)

Stemor tok makten i Egypt.

I likhet med Merneith brukte også Hatshepsut sønnen sin i spillet om makten.

Hun var innsatt som medfarao frem til stesønnen, den tre år gamle Tuthmosis 3., ble gammel nok til å regjere.

Men ikke lenge etter lot hun seg utrope til rikets enehersker og sto i de neste årene i spissen for flere suksessrike felttog.

Mest omtalt i hennes samtid var en ekspedisjon til Punt (Gullandet – forskerne er uenige om hvor det lå), hvor hun sikret seg ibenholt og røkelsesplanter.

Ekspedisjonen er skildret som veggmaleri i gravtempelet hennes i Deir el-Bahari og regnes som historiens første botaniske ekspedisjon.

For å sikre sin makt i en manneverden kalte hun seg Maatkare – «Sannheten er Solgudens sjel» – som understreket hennes guddommelighet.

Djosers makt til å bruke arbeidere i et stort antall var avgjørende for å kunne bygge pyramider.

Nr. 4: Djoser (Regjerte fra 2670 f.Kr. og 19-28 år frem)

Han fant opp den egyptiske pyramiden.

Faraoen Djoser meislet navnet sitt inn i verdenshistorien som skaperen av pyramiden.

Hans62 meter høye trappepyramide ble et epokegjørende stilskift i egyptisk arkitektur, der Djoser samtidig skiftet leirstein ut med stein.

En etterlatt papyrusrull forteller at den senere farao Keops beordret folk til å ofre til den avdøde Djoser da Keops hundre år senere satte fart i byggingen av sin egen pyramide i Giza.

Nr. 3: Ahmose 1. (Regjerte 1539-1514 f.Kr.)

Ahmose 1. samlet riket.

Som 10-åring mistet Ahmose faren og broren i krigen mot hyksosfolket, og Egypt var på sammenbruddets rand.

Den unge faraoen moderniserte hæren og snudde krigslykken.

Ikke bare beseiret han hyksos – han underla seg også de nubiske stammene i sør og samlet det egyptiske riket igjen.

Det sies at sfinksen har enten Keops’ eller sønnen Kefrens ansikt.

Nr. 2: Keops (Regjerte i det 26. århundre f.Kr.)

Keops skapte et evig minne.

llerede i oldtiden utropte grekerne pyramiden hans til å være et av verdens sju underverk – og i dag er den det eneste underverket som fortsatt eksisterer.

De seks andre er ødelagt. Pyramiden gjorde Keops berømt.

Til gjengjeld er det sparsomt hva ettertiden vet om ham, blant annet fordi pyramiden ble plyndret allerede i oldtiden og derfor ikke har så mange spor.

Det gigantiske byggverket har blitt undersøkt for ukjente rom utallige ganger i nyere tid, uten at mysteriet er løst.

Det er også fortsatt en gåte hvordan egypterne utrustet med bronseverktøy bygde den 150 meter høye pyramiden.

Ramses 2. var en mester i å sette seg selv i scene som en mektig farao.

Nr. 1: Ramses 2. (Regjerte 1290-1224 f.Kr.)

Ramses meislet sine bragder i ørkenens stein.

Ramses 2. ble kjent som «den store» og respektfullt omtalt av alle påfølgende faraoer som «vår store forfar».

Ni faraoer tok navnet Ramses etter ham.

Regjeringsperioden hans strakte seg over 67 år, der han viste stor militær styrke.

Derfor regnes Ramses 2. som den største og mektigste faraoen i Egypts historie.

Slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr. i Syria, der han slo en overlegen hettitisk styrke, var Ramses’ første og mest omtalte seier.

Han beskrev selv seieren på inskripsjoner over hele Egypt.

Ifølge disse slo Ramses 40 000 hettitiske fotfolk og 2500 stridsvogner.

Egypts største farao oppførte en hel rekke imponerende byggverk.

Blant annet grunnla han byen Pi-Ramses nord for dagens Kairo, som ble hovedstad for de neste faraoene.

Han bygde også minnetempelet Ramesseum ved Nilens delta og de imponerende kolossene ved Abu Simbel.

farao

Skrevet av

Farao er en betegnelse for kongene i Det gamle Egypt. Det gammelegyptiske språket hadde flere betegnelser for konge. Av disse har ordet farao funnet veien inn i moderne språk, spesielt gjennom Det gamle testamentet.

Faraoen spilte en sentral rolle i samfunnet i Det gamle Egypt, som et bindeledd mellom guder og mennesker. Dette ble gjenspeilet i faraos mange navn, titler og epiteter. Farao var nesten alltid, og med bare få unntak, en mann.

Fordi farao var så viktig i samfunnet, blir herskerrekken i dag brukt som et kronologisk rammeverk for Det gamle Egypts historie.

Tilhørende emnesider

Egyptiske betegnelser for konge

Ordet farao er en hebraisk og gresk forvansking av det egyptiske uttrykket per-aa («det store huset»). Opprinnelig ble farao brukt for å beskrive det kongelige palasset eller hoffet, og først under Akhenaten i det 18. dynasti ble begrepet brukt om selve kongen. Utover i det nye riket ble det etter hvert vanligere å kalle kongen farao, og i det 22. dynasti ble farao en del av kongens tittel, for eksempel «farao Sheshonk».

I Det gamle testamentet ble farao regelmessig brukt for å omtale de egyptiske kongene. På denne måten har begrepet funnet veien inn i moderne språk, og det er i dag den vanligste betegnelsen på herskerne av Det gamle Egypt.

De vanligste ordene for konge på egyptisk var imidlertid nesut og hem. Det første begrepet ble brukt om kongens embete generelt, mens det siste refererte mer spesifikt til den enkelte, individuelle herskeren. Kongen kunne også kalles ity («hersker») eller neb («herre»).

Faraos navn og titler

Bildet viser farao Ramses 2 s tronenavn (til venstre) og fødenavn (til høyre) i to ovale kartusjer, samt noen av faraoens vanlige titler og epiteter.

Farao stod øverst i samfunnet i Det gamle Egypt og spilte en svært viktig rolle. Hans viktigste oppgave var å opprettholde verdensordningen (maat), og han fungerte som et bindeledd mellom mennesker og guder. Denne sentrale posisjonen blir reflektert i faraos mange navn og titler, som gjerne peker på hans guddommelige rolle.

Farao hadde vanligvis fem navn, en standard som ble ferdig utviklet i løpet av det gamle riket:

  1. Horus-navnet framstiller kongen som en manifestasjon av guden Horus.
  2. Nebty-navnet henspiller på de to gudinnene (nebty) Wadjet fra Nedre Egypt og Nekhbet fra Øvre Egypt. Navnet understreker kongen som hersker både over Øvre og Nedre Egypt.
  3. Navnet «den gylne Horus» assosierer igjen kongen med Horus.
  4. Tronenavnet ble tatt i bruk av kongen når han overtok tronen. Navnet ble gjerne innledet av tittelen nesu-bity («konge av Øvre og Nedre Egypt») og ble skrevet i en oval, beskyttende kartusj. Tronenavnet innehold gjerne guden Ras navn som et element.
  5. Faraoens fødenavn. Navnet ble innledet av tittelen sa Ra («sønn av Ra») og ble også skrevet i en oval kartusj.

I tillegg hadde kongen flere andre titler og epiteter, for eksempel neb tawy («Herre av de to land»).

Kvinnelige faraoer

De aller fleste faraoene var menn, men det var også noen kvinner som påtok seg denne rollen. Det var ikke uvanlig at dronningmødre regjerte i sine sønners navn dersom disse arvet tronen i svært ung alder. Noen dronninger påtok seg også fullt kongelig tittelatur og regjerte i sitt eget navn. Forskerne enes om i hvert fall fire:

  1. Nitokris i det 6. dynasti
  2. Sobekneferu i det 12. dynasti
  3. Hatshepsut i det 18. dynasti
  4. Tausret i det 19. dynasti

I tillegg er det mange som mener at Nefertiti, Akhenatens dronning, også burde føyes til listen.

Kongedynastiene og Det gamle Egypts historie

I egyptologien brukes rekken av faraoer som et kronologisk rammeverk for å forstå Det gamle Egypts historie. Perioden fra samlingen av riket ca. 2900 fvt. til Aleksander den stores erobring av Egypt i 332 fvt. deles som regel inn i 30 dynastier. Denne oppdelingen er hentet fra historieverket Aegyptiaka, som ble skrevet av den egyptiske presten Manetho i det tredje århundre fvt.

Skillene mellom dynastiene er ikke alltid klare og reflekterer ikke nødvendigvis den sosiale og kulturelle utviklingen. Likevel er inndelingen blitt en viktig metode for egyptologien for å forstå den politiske utviklingen i Det gamle Egypt.

I dag refererer vi som regel til faraoene ved deres fødenavn. For å skille mellom faraoer med samme fødenavn, blir de tilskrevet nummer, for eksempel Ramses 1 og Ramses 2. Egypterne brukte ikke en slik nummerering, og omtalte heller faraoen med tronenavnet.

Egypts historie

Egypt. Khefrens pyramide ved Giza utenfor Kairo.

Muhammad Ali-moskeen (1857) i Kairo troner på toppen av det store citadellet, som ble påbegynt av Saladdin i 1179.

Egypts historie dreier seg her om tiden fra Romerrikets deling i 395 og frem til revolusjonen i 1952. Egypt ble erobret av Romerriket omkring år 30. Rundt midten av det fjerde århundret etter vår tidsregning var det romerske Egypt stort sett blitt kristnet, og etter at Romerriket delte seg i 395 ble Egypt kontrollert fra Bysants (det østromerske riket).

De arabiske erobrerne underla seg Egypt i 641, og siden ble det styrt av en rekke selvstendige, muslimske dynastier: Fatimidene, ayyubidiene og mamelukkene, før Egypt ble en provins i Det osmanske riket. Med unntak av Napoleons tre år lange okkupasjon fra 1798 til 1801 forble landet i praksis en osmansk provins frem til britenes inntog ved starten av første verdenskrig, med ett viktig unntak: Under 1800-tallets hersker Muhammad Ali Pasja opplevde Egypt stor grad av selvstendighet og en blomstringstid som fremdeles holdes høyt i den nasjonale egyptiske fortellingen.

  • For å lese om tiden før 395, se artikkelen Det gamle Egypts historie.
  • For å lese om tiden etter 1952, se Egypts historie etter 1952.

Fra oldtid til middelalder

Kopterne er de kristne egypterne. Veggmaleri fra klosteret Wadi Sarga, 500-tallet evt., British Museum, London. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Ved Romerrikets deling i 395 kom Egypt under Det bysantinske riket. På 600-tallet var Egypt en kort tid under perserne, men disse ble fordrevet av den bysantinske keiseren Heraklios i 626. Under den store islamske erobringsbølgen etter Muhammeds død i 632, ble Egypt erobret i 641 av den arabiske generalen Amr ibn al-As. Helt frem til 969 ble Egypt styrt av guvernører som var innsatt av de omayyadiske kalifer i Damaskus (til 750) og abbasidene i Bagdad. Okkupasjonen ble gjennomført uten særlig sterk motstand fra de kristne, som allerede hadde et anstrengt forhold til det bysantinske rike.

De nye islamske herskerne blandet seg lite inn i religiøse forhold, både fordi islam i prinsippet var tolerant overfor andre religioner, og fordi de var i mindretall. I denne perioden økte imidlertid den arabiske befolkningen kraftig gjennom innvandring fra Arabia og Syria. Kopterne følte sine posisjoner truet og gjorde opprør, det siste ble slått blodig ned omkring 830. Det gikk enda flere hundre år før kopterne ble en minoritet i Egypt. Likevel ble Egypt i løpet av et halvt årtusen forvandlet fra en hellenistisk og kristen stat til et kjerneland i den nye islamske verden.

Selvstendighet under fatimidene (969–1171)

Ettersom det politiske samholdet innen islam slo sprekker, benyttet Egypt muligheten til å bli selvstendig. I 868 stanset den tyrkiske generalen Ahmad ibn-Tulun all innbetaling av skatter til kalifen i Bagdad og brukte i stedet pengene til å bygge opp en ny hovedstad utenfor Fustat, blant annet med den berømte moskeen som bærer hans navn. Hundre år senere ble Egypt helt selvstendig under Det fatimidiske dynasti (969–1171). Fatimidene var et sjiittisk, ismaelittisk dynasti som hevdet å nedstamme fra Muhammeds datter Fatima. Den første fatimidiske kalif i Egypt var al-Muizz (953–975), som erobret landet i 969 og grunnla blant annet den nye hovedstaden Kairo. Under hans etterfølger al-Azaz (975–996) ble herredømmet utvidet til Syria.

Ayyubidene (1171–1250)

De senere fatimidiske herskerne var svakere, men først i 1171 kom Egypt igjen under sunnimuslimsk kontroll. Den berømte kurdisk-irakiske hærføreren Salah ad-Din (Saladin) erobret Jerusalem tilbake fra korsfarerne og tok makten i Egypt. Han grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt fra 1171 til 1250.

Kairo ble den fremste handelsbyen innen islam og moskeen al-Azhar dets fremste lærested. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespillere. Disse ble kalt mamelukker (av arabisk mamluk – «kjøpt slave»), og disse ble etter hvert landets egentlige herskere.

Mamelukkene (1250–1517)

Omkring 1250 tilrev mamelukkene seg makten i Egypt. Mamelukk-styret var et militærdiktatur som bare kunne vedlikeholdes gjennom tilførsler av slavesoldater fra de islamske landene i Asia. Den betydeligste mamelukksultanen var Baibars, som regjerte fra 1260 til 1277, og som slo tilbake et mongolsk invasjonsforsøk og konsoliderte regimet. Hans politikk la grunnlaget for en ny blomstringsperiode innen handel og kultur, ikke minst etter at abbasidekalifatet i Bagdad gikk til grunne.

Egypt konsoliderte stillingen som islams viktigste stat ved å skaffe seg kontroll over de hellige byene Mekka og Medina, og den islamske ekspansjonen fortsatte sørover til Sudan. Senere forfalt riket igjen, og flere borgerkriger og mamelukkisk vanstyre fulgte. Samtidig oppstod det etter hvert en ny stormakt i regionen: Det osmanske riket. Osmanenes sultan Selim 1 seiret over mamelukkene ved Aleppo i 1516 og avsatte den siste sultan, Tuman-Bey, i 1517. Egypt ble deretter en provins i det osmanske riket.

Egypt i Det osmanske riket (1517–1805)

I 1798 ledet Napoleon Bonaparte en ekspedisjon til Egypt, og i juli slo han mamelukkene ved pyramidene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Selv om Egypt var en provins i det osmanske riket, var det fortsatt mamelukker som fylte landets administrasjon. Flere opprør innad i okkupasjonsstyrkene svekket det osmanske styret. Frankrikes keiser Napoleon 1 Bonaparte ledet den franske invasjon av Egypt i 1798, og kunne med sine overlegne våpen raskt slå ned motstanden. Frankrike ønsket å underlegge seg Egypt som koloni, men fikk aldri kontroll over landet. Elleve måneder etter landgangen forlot Napoleon i hemmelighet Egypt, og general Jean-Baptiste Kléber, som var blitt overlatt ansvaret for okkupasjonen, måtte inngå et samarbeid med mamelukkene.

I 1801 gjenerobret osmanene Egypt med britisk støtte, og overtok nominelt sett styret av landet igjen. Levevilkårene for det egyptiske folket forverret seg sterkt i denne perioden, og mange vendte seg til muslimske geistlige, ulamaen. Sammen med kjøpmannsstanden så ulamaen seg om etter en leder som kunne bedre Egypts stilling. Mannen de vendte seg til, og som skulle komme til å forandre Egypts historie, var Muhammad Ali Pasja. Han kom til Egypt som del av en albansk militær styrke som skulle reetablere osmansk kontroll over landet etter den tre år lange franske okkupasjonen fra 1798 til 1801. I 1805 ble han utnevnt til Egypts guvernør, og tok senere tittelen kediv.

Modernisering og ekspansjon (1805–1914)

Suezkanalen ble bygd under ledelse av en fransk ingeniør, Ferdinand de Lesseps, og åpnet av keiserinne Eugénie 17. november 1869. Maleri av E. Rion. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Muhammad Ali Pasja konsoliderte makten og ekspanderte økonomisk og militært. Han nøytraliserte eller eliminerte sine politiske motstandere, framfor alt mamelukkene, mens hæren ble styrket. En marine og handelsflåte ble bygd opp, og det samme gjaldt industri, ikke minst innrettet mot militære behov. En tekstilindustri ble grunnlagt for å nyttiggjøre seg bomullsproduksjonen. Under Muhammad Alis styre ble flere egyptere sendt til utlandet for å studere, og en intellektuell elite vokste frem. Den økonomiske utviklingen førte til militære ekspedisjoner, blant annet for å fremme handelen. Ved å underlegge seg det nordlige Sudan i 1822 ble Egypt et eget imperium snarere enn en provins av det osmanske riket, som landet fortsatt formelt sett var en del av.

Den egyptiske hæren ble under Muhammad Ali utvidet til rundt 100 000 mann, blant annet gjennom tvangsrekruttering av bønder. Med denne gikk Muhammad Ali til flere kriger; i Hijaz (1811–1818), Sudan (1820–1822), Kreta og Kypros (1824–1828) og i Syria (1831–1833 og 1839–1840). Hans sønn Ibrahim Pasja var øverstkommanderende for hæren, som i 1831 truet selve hovedstaden i det osmanske riket, Konstantinopel. Den egyptiske ekspansjonen truet britiske handelsinteresser i Midtøsten, og i 1840 kom britene osmanene til unnsetning og tvang egypterne ut av Syria.

Muhammad Ali Pasja gikk av i 1848 og døde i 1849. Hans etterfølgere var Abbas 1 (1848–1854) og Said (1854–1863). Under Said ble byggingen av Suezkanalen startet med franske kapitalinteresser, og åpnet i 1869. Under Muhammad Alis sønnesønn Ismails styre (1863–1879) fortsatte moderniseringsprosessen, med bygging av jernbane og telegraf, og graving av kanaler for irrigasjon. Utviklingen ble i stor grad bekostet gjennom utenlandske lån, og Egypts gjeld økte voldsomt. Lånene var stort sett i europeiske banker, og med det som begrunnelse grep europeiske land inn og innførte et system som gjorde at en svært stor andel av nasjonalbudsjettet gikk til nedbetaling av lån, og en brite og en franskmann tok sete i regjeringen. Da Ismail forsøkte å fjerne disse i 1879, ble han avsatt av sultanen, hvorpå hans sønn Tewfiq ble utropt til kediv (hersker).

Systemet var svært upopulært, og vakte sterk motstand. I 1881 brøt det ut opprør i hæren ledet av obersten Ahmad Urabi, som truet kedivens makt. Tewfiq anmodet om britisk og fransk støtte for å slå opprøret ned. Etter først å ha bombet Alexandria gikk britiske styrker i land i Ismailia i 1882, og under slaget ved Tal al-Kabir led den egyptiske hæren under ledelse av Urabi nederlag. Kediven hadde sett for seg at de britiske styrkene skulle trekke seg ut så snart han selv hadde gjenvunnet kontrollen, men invasjonen skulle vise seg å bli starten på flere tiår med britisk styre og okkupasjon. De siste britiske styrkene forlot ikke landet før i 1956.

Etter Tewfiqs død i 1892 tok sønnen Abbas 2 over som kediv, og han støttet oppbyggingen av en nasjonalistbevegelse, som vokste frem under ledelse av juristen Mustafa Kamil. Under britisk styre ble egyptisk næringsliv ensidig innrettet på eksport av råvarer til britisk industri, først og fremst bomull.

Protektorat og kongedømme (1914–1952)

Kong Farouk 1 (konge 1936–1952) med sin lille sønn i eksil i Roma.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: