Erik the Red – Norrøn historie på sitt beste! Les og spill!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Skribentenes favoritter fra 2020

Her er våre personlige favorittspill fra 2020

Ni skribenter gir deg sine topplister for året.

Vi har nådd siste side for i år, og det er Gøran, Andreas Bjørnbekk og Espen som får æren av å avslutte listegildet. Selv her finner vi flere spill som ikke har blitt nevnt ennå, og som viser hvordan smaken mellom de Gamer.no-ansatte spriker en del.

Likevel er det noen spill som går igjen her også.

Gøran Solbakkens favoritter:

God of War

God of War er et fantastisk bra spill, på nesten alle måter. Kampsystemet er bunnsolid, har masse dybde og den øksa kjennes så digg ut. Tyngden i animasjonene er deilig, og man kan nesten føle hvert slag Kratos gir og tar i kampene.

Det ser også fabelaktig ut. Spesielt figurdesignet og detaljrikdom er nok kanskje det alle beste som er laget i 2020, og jeg kan heller ikke komme på mange spill som kommer i nærheten. Kratos, ”boy” og alle de andre figurene ser nydelig ut, ikke minst hvis du spiller i 4k-oppløsning.

Men allikevel så er det, overraskende nok, historien som sitter igjen som det mest imponerende med God of War. Og det er rart å skulle si noe sånt om et spill der Kratos har hovedrollen. Spillet skildrer sorg, bånd mellom far og sønn, deres reise og deres måte å takle tapet av et familiemedlem på. God of War er et spill som kjenner besøkstiden sin, som vet når det skal trykke, og når det skal holde igjen, og vi står igjen med et av årets aller beste spill som et resultat.

Celeste

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle like Celeste, og i hvert fall ikke at jeg skulle like det så godt som jeg gjorde. Men det er få spill som får meg rørt, og at et beinhardt og skitvanskelig plattformspill skulle få meg til å føle slik så jeg ikke komme.

Det er noe med hvordan plattformutfordringene du får i Celeste settes i konteks med det Madeline opplever og går igjennom som funker så utrolig bra. Hun skal klatre dette mytiske fjellet Celeste, men på vei ditt må hun kjempe mot sine indre demoner, både bokstavelig og metaforisk ment. Temaer som depresjon og angst tas opp på en nær og rørende måte, og reisen til Madeline er blant de sterkeste jeg har vært med på i år.

Satt sammen med et lydspor som er blant det aller beste jeg har hørt noen gang er dette kanskje den største overraskelsen i år for min del , og et spill jeg kommer til å huske i lang tid.

Dead Cells

Jeg har gledet meg til Dead Cells lenge, og jeg tok for lenge siden et valg om at jeg skulle vente til spillet ble offisielt sluppet før jeg skulle spille det. Ventetiden var lang, men det var definitivt verdt det.

Kampsystemet i Dead Cells er så godt skrudd sammen, det er så responsivt og med så mye dybde at hver eneste nye runde er en fryd. Du kan virkelig bli god i Dead Cells, og spillet premierer den som ikke gir seg. Ikke bare i ferdighet, men du beholder også en del fremgang du eventuelt får fra de tidligere rundene, slik at det ikke er like lite nådig som et «roguelike» kan oppleves å være.

Våpenmangfoldet er enormt, og kombinasjonene du kan lage med utstyr og oppgradering er supergøy å leke seg med. Det å spille med skjold og bue er noe helt annet enn med et sverd eller hammer, og man kan være både defensiv og offensiv i spillestilen.

Monster Hunter: World

Jeg har aldri spilt et Monster Hunter-spill noen gang. Jeg har spilt over 140 timer med Monster Hunter: World, og det er få andre spill i år jeg har spilt så mye, over en så kort tid, som dette. Jeg ble hektet på utstyrsjaget, på verdenen man utforsker, og alle monstrene man jakter.

Det at en jakt på Anjanath kan være kul når jeg har tatt livet av dette monsteret 47 ganger før er en bragd, og sier litt om hvor godt monstrene og kampsystemet i Monster Hunter: World er. Og samtidig hvor unike og annerledes de ulike våpentypene er. Det er en herlig variasjon i dette spillet, som etter at historien er spilt ferdig ikke er noe annet enn en endeløs «grind» etter materialer slik at du kan lage en litt bedre rustning, eller et litt bedre våpen.

Men jeg elsker det, og det er det spillet jeg uten tvil har spilt mest i 2020.

Red Dead Redemption 2

Det første spillet er blant mine absolutte favorittspill noen gang, så at jeg hadde store forventninger er det liten tvil om. Det skal også nevnes at jeg fortsatt ikke er ferdig med historien i RDR2. Uansett så er dette en av de aller beste spillopplevelsene i 2020, og kanskje en av de beste noensinne.

Men det er ikke uten svakheter. Jeg synes min versjon av Arthur Morgan til tider tvinges inn i oppdrag og handlinger som ikke passer helt sammen. Oppdragsstrukturen er også tidvis litt repeterende og forutsigbar.

Til tross for dette elsker jeg å leve i verdenen Rockstar har skapt. Stemningen i spillet, musikken, grafikken og verdenen er ekstremt imponerende. Det at jeg tar meg tiden til å sette meg ned i campen med en kaffekopp og bare se på utsikten i et spill har aldri skjedd meg før, og sier sitt om hvor pent dette er. Og lyssettingen er verdt prisen alene, jeg har aldri før sett et spill med en lyssetting som dette.

Red Dead Redemption 2 er et mesterverk i sakte spill, et spill som ikke gjør kompromisser på spilldesignet sitt, og som skildrer en flott historie og et samfunn i endring. Ikke uten feil, men uendelig fascinerende og utrolig imponerende.

Andreas Bjørnbekks favoritter:

God of War

Det skal godt gjøres å lage et fjerde hovedspill i en serie som overgår de tre forrige, og det er enda mye mer på spill når man endrer formelen fullstendig. Heldigvis er det noe God of War klarte utmerket, om ikke på en enestående måte. Her har vi blitt servert en opplevelse som ikke bare skiller seg fra sine forgjengere, men som via sin fortellingsmetode og visuelle hjelpemidler fremstiller en norrøn historie på et vis som før dette ikke har vært mulig.

Kratos er ikke lenger enn utelukkende voldelig og sjåvinistisk figur skapt i en svett tenårings bilde av hva en krigsgud burde være, men er blitt en helhetlig figur som med rette kan innta plassen som en av PlayStations viktigste og sterkeste personligheter. Eventyret han farer ut på med sin sønn er ikke nødvendigvis banebrytende i seg selv til tross for noen veldig kule overraskelsesøyeblikk, men blir fortalt på en måte som likevel gjør den mer engasjerende enn de fleste.

En av grunnen til dette er God of Wars nye rollespillmekanismer og kampsystem, som virker tungt, dypt og engasjerende på samme måte. God of War har gått fra å være et kjapt hack-and-slash-spill til å bli et tungt og engasjerende action-rollespill, og det er jeg takknemlig for.

Subnautica

Av og til faller det en uslepen diamant rett i fanget ditt, og selv om dette er et spill som var i Early Access en god stund før endelig utgivelse, var det fortsatt en stor overraskelse for meg da det endelig ble sluppet for fulgt. Subnautica tok meg med på et eventyr jeg aldri hadde forventet å kunne reise på; som eneste overlevende etter romskipet ditt styrtet i havet på en fremmed vannplanet, må du finne ut av hva som foregår og hvordan du skal overleve.

Subnautica går kjapt fra å være et spill som handler om å drikke nok vann (som om det er mangel på dét under vann lol) og å spise nok mat, til å oppgradere svømmedressen, scanneren og kjøretøyene dine. Snart suser du rundt i en liten enmannsbalje, mens skumlere og skumlere fisker og sjøskapninger får øye på deg.

Tro meg, dette blir skummelt. For Subnautica – som du kanskje har forstått – foregår under vann, og det er et sted vi sjeldent befinner oss på fulltid. «Men Andreas, vann er da ikke så spennende, vel? Jeg har jo vann i springen rett her», sier du kanskje, og insinuerer bråkjekt at et utenomjordisk hav er så tamt som det renskede og filtrerte Oslofjorden. Vel, i Subnautica kan du møte på førti-meter-lange ormer og blekkspruter som setter høyteknologiske frekvenser ut av spill, så det er ikke helt sammenlignbart.

Du verden for et skremmende, spennende og vakkert spill dette er.

Red Dead Redemption 2

Red Dead Redemption var et av mine favorittspill på PlayStation 3. Det var noe med det Ville Vesten og John Marston som bare engasjerte, og jøye meg om ikke utvikler Rockstar har gjort det igjen. Denne gangen er det Arthur Morgan som leder an, og selv om mange av mekanismene er det samme, er nummer to så mye vakrere og større enn sin herlige forgjenger.

Det betyr likevel ikke at alt er perfekt. Skyte- og wanted-systemene burde vært bedre, og gjør ikke mye for å forbedre spillet. Heldigvis er Red Dead Redemption 2 så mye mer enn det å bli jaktet på av lovens lange løkke (en liten henge-vits der, gitt), for om det er å ri rundt på de trofaste hestene, hjelpe en stakkar i nød eller se på solnedgangen, er det mye å finne på her.

Red Dead tar oss også med på et eventyr som er mer enn det de voldelige trailerne tilsier. Figurene er gjennomtenkte mennesker med mål om å overleve og leve gode liv, noe de er villige til å ofre mye for. At Rockstar enda en gang forteller en engasjerende fortelling med mange andre morsomme sidefortellinger er godt å se, og lover godt for fremtiden til denne enorme utvikleren. Dette er definitivt et spill du burde poppe inn i konsollen hvis du skulle ønske West World var litt mer interaktivt.

Thronebreaker: The Witcher Tales

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; det er helt utrolig hva utvikler CD Project Red har fått til med mini-spillet Gwent. Etter å ha blitt et megapopulært kortspill man kunne drive på med som man ville i The Witcher 3: Wild Hunt, fikk Gwent sin egen flerspillertittel, for så å bli hovedmekanismen i et helt nytt rollespill fra CDPR. Gwent har utviklet seg fra å være enkelt, men engasjerende, til å rett og slett bli e-sport-materiale, med masse kombinasjoner, nye styrker og svakheter og mange, mange nye mulighter.

Men Thronebreaker er så mye mer enn bare nyversjonen av Gwent. Spillet forteller historien om Dronning Meve av Lyria og krigen med fremmede riker. Det tar oss med på en reise verdig et storslagent rollespill, slik som The Witcher 3, men i en mye mer tilnærmingsvennlig pakke. Selv om man styrer figuren sin ovenfra på et magisk vakkert kart er det mer enn enkelheten som skylder seg bak Thronebreakers koselige ytre. Her må du balansere styrker og svakheter i din armé, ta vanskelige valg som vil få konsekvenser i fremtiden, og fordype deg i figurenes fortellinger. Å møte på gamle og kjære skikkelser er rosinen i pølsa, og sammen tilbyr kjente og nye figurer på en ekte Witcher-fortelling i et helt nytt format. Som vanlig er det et fabelaktig verk vi har å gjøre med fra utvikler CDPR.

Frostpunk

De fleste strategispill er storslagne, handler om krigføring, imperiebygging og hvor mye makt du overhodet kan skaffe deg. Utvikler 11 bit studios ser dette, og sier «nope!», og gjør sitt strategispill så lite og fokusert som mulig. Og takk og lov for det.

Frostpunk er et vakkert og forferdelig spill som tar for seg en alternativ tidslinje der verden har frosset over, og de som overlever må jobbe så hardt de kan for å … vel, overleve. Som lederen av en av verdens siste sivilisasjoner må du bruke all din kløkt for å stable en gjeng slitne, frosne og redde mennesker opp på beina. En reaktor i midten av byen skal holde varmen og drive elektrisiteten frem, men bare så lenge ressursene rekker. Det er her ditt intellekt kommer inn, og tro det eller ei, vinteren er vanskelig å overvinne i Frostpunk.

Dette er en såpass dyster og skremmende fremstilling av «fremtiden» at jeg faktisk ble lettere satt ut av å spille det. Heldigvis er strategi-mekanismene såpass givende at det er verdt å trosse kulden, og lysglimtene blir også desto større og viktigere. Er du klar for en helt unik vri på sjangeren, kan jeg ikke anbefale Frostpunk varmt nok. Hah.

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2020 »

Espen Jansens favoritter:

Spider-Man

Der det neste spillet på listen min er et soleklart 10/10-spill som står for de objektivt mest imponerende spillopplevelsene i 2020, er Spider-Man det spillet jeg antagelig har hatt det mest gøy med i år. Det er flere gode grunner til dette, inkludert den fabelaktige svingningen, den engasjerende historien og den sensasjonelt gode flyten. Her går det slag i slag, fra stevnemøte med Mary Jane og jakt på Mister Negative i Downtown, til snikeoppdrag og basketak med hissige skurker på kryss og tvers av nordsiden av den flotte utgaven av New York City.

Det er alltid noe nytt og spennende som skjer, enten man må stoppe biltyver eller denge superskurker, og sånn sett er dette en knallgod representasjon av hvordan livet utarter seg for den velkjente edderkoppen. Med store krefter kommer stort ansvar og alt deg der .

Samtidig blir det også mer enn nok tid til lek, hopp, sprett og sprang, og da kommer det godt med at bevegelsessystemet – det å bare svinge, løpe og hoie seg vei gjennom byen – er så lett tilgjengelig, visuelt tilfredsstillende og behagelig å bruke som det det er. Det er en spillmekanisk fryd å spille Spider-Man på PlayStation 4, og jeg benytter meg gledelig av alle mulige anledninger til å vende tilbake til dette universet.

Red Dead Redemption 2

Det er mange ting man kan si seg misfornøyd med når det kommer til Red Dead Redemption 2, enten man misliker ryktene som går om hvordan Rockstar håndterer arbeidsmiljøet sitt, hvor treig Arthur Morgan faktisk er eller hvor mye tid man tilbringer på hesteryggen, men det er likevel vanskelig å påstå at spillet er noe annet enn en aldri så liten milepæl i spillbransjen.

Dette gjelder da først og fremst for det tekniske og måten verdenen er satt sammen på: Det massive universet yrer av liv, både rent fysisk i form av mennesker og dyr, men også i form av hendelser som naturlig dukker opp og tvinner seg sammen med din reise som lovløs desperado – alt føles liksom så naturlig, som en essensiell del av din personlige gjennomspilling.

Samtidig makter spillet også å levere manus, historie og figurutvikling som på sett og vis ligger et hestehode foran det meste andre i bransjen. Dette er figurer som fremstår som virkelige og troverdige representasjoner av det universet de lever i, og det taler enormt til spillets styrker at jeg (nesten uten å merke det) ble alvorlig engasjert i livene til de mange små og store figurene som tasset rundt i leiren min hver eneste dag.

Astro Bot Rescue Mission

Den plutselige lanseringen av Astro Bot Rescue Mission var like overraskende som lyn fra klar himmel, og den satte jaggu meg også et like kraftig spor etter seg.

Det som i utgangspunktet bare er et Mario-aktig plattformspill i VR, viser seg fort å være så utrolig mye mer takket være de merkverdige og spennende påfunnene utviklerne har kokt i hop. Her får man fly gjennom skyene, kjøre berg-og-dal-bane i en vulkan, kaste ninjastjerner, trekke tenner på en kjempeape og stifte nærmere bekjentskap med en enorm hval. Det går ikke lenge mellom hvert nye element, og de mange nivåene formelig kjemper med nebb og klør om å ha de mest sjarmerende, morsomste og kuleste ideene.

Og det faktum at man faktisk er fysisk med på denne reisen, da i form av de inspirerte VR-påfunnene, gjør opplevelsen om mulig enda bedre. Brorparten av disse elementene er nemlig ideer og opplevelser man kun kan få i VR, og Astro Bot Rescue Mission åpenbarer seg dermed som enda en knallgod grunn til å investere i Sonys VR-briller. Dette er en opplevelse som enkelt og greit bare er utrolig koselig, skikkelig gøyal og fryktelig, fryktelig sjarmerende.

Super Smash Bros. Ultimate

Jeg overvar nettopp et basketak mellom Pikachu, Simon Belmont, Sonic the Hedgehog og Cloud fra Final Fantasy VII . bare det faktum at dette er en setning man kan ytre i 2020 uten å lyve så det renner, gjør at Super Smash Bros. Ultimate automatisk sklir inn på listen over de beste spillene fra året som gikk.

Dette er spillhistorie i et tegneserievoldformet nøtteskall, og den hengivenheten og respekten Nintendo og Sora Ltd. viser her er nesten helt ufattelig. Allerede nå vet vi også at Piranha Plant og hovedpersonen fra Persona 5 står klar til å kaste seg med i kampen en gang på nyåret, og denne besynderlige variasjonen gjør at det rett og slett bare er utrolig spennende å følge med på hvor spillet finner kamphaner i tiden framover. Det er vel ikke for mye forlangt å håpe at Mario og kompani får besøk av figurer fra Kingdom Hearts snart?

At opplevelsen i tillegg er et bunnsolid, engasjerende og fargerikt slåssespill som appellerer til både gamle kjenninger (som liker fokuserte «mano-a-mano»-dueller) og nykommere (som egentlig ikke vet hva de driver med halvparten av tiden), er utrolig forfriskende. Dette er helt klart det ultimate Super Smash-spillet, og samtidig også et av de beste party-spillene som finnes.

God of War

Lenge tevlet alt fra Detroit: Become Human og Mega Man 11, til Beat Saber og Spyro Reignited Trilogy om den gjenværende plassen på topplisten min, men til slutt landet jeg altså på God of War.

Jeg formelig elsket Kratos» nye, nordiske eventyr mens det foregikk: Spillets kjerne er den beintøffe slåssingen, de kløktige gåtene og de fabelaktig danderte omgivelsene som til sammen kokes ned til en skikkelig barsk norrøn smørje, men det var ikke dette jeg likte best med spillet. Nei, det var historien, figurene og det mellommenneskelige dramaet som virkelig dro meg inn i opplevelsen. Forholdet mellom Kratos og ungfolen Atreus sluttet aldri å overraske, og selv om jeg holdt på å kyle kontrolleren i TV-ruta i ren frustrasjon når guttungen ble skikkelig oppesen et stykke ut på reisen, var det i det minste alltid engasjerende og tydelig emosjonelt.

Grunnen til at jeg nølte så lenge med å spikre God of War som et av de fem beste spillene fra 2020, var fordi jeg brukte nesten 20 timer på å traske rundt i Midgard etter historiens slutt. Det var for all del morsomt å løse de resterende gåtene, lete etter ravner og kaste meg i strupen på stadig mer utfordrende valkyrier, men noe av den magiske følelsen knyttet til spillets sømløse fortelling uteble, og dette etterlot en litt bitter ettersmak i spillmunnen min.

Sett over ett er dette likevel et spill det er vanskelig å ikke kose seg med, og de mange enestående enkeltøyeblikkene (med tilhørende nydelig og barsk musikk) framkaller nesten ståpels bare jeg tenker på dem.

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2020 »

Erik the Red – Norrøn historie på sitt beste! Les og spill!

Norrøn religion:
«Norrøn tid» kan deles inn i en «eldre» (793 – ca. 1050) og en «yngre» (ca. 1050 – 1350) periode.
Den eldre delen ble dominert av norrøn mytologi og norrøne verdier og normer.
Årstallet for den eldre periodens begynnelse er valgt fordi det mest kjente av de første vikingangrepene på England fant sted det året.
Klostret Lindisfarne ble angrepet i 793, og vikingtiden var i gang.
Norrøn mytologi (gudelære) strekker seg imidlertid adskillig lenger tilbake i tid.
Yngre norrøn periode (fra ca. 1050) ble i økende grad preget av kristen ideologi og statsbygging.

Omkring 1220 skrev Snorre Sturlason en lærebok i skaldskap som han kalte Edda. Den kalles også Den yngre Edda for å skille den fra Den eldre Edda, en tekstsamling med ukjent forfatter.
Den yngre Edda er den viktigste kilden vi har om norrøn mytologi og verselære.

Den norrøne mytologien skilte seg fra kristendommen blant annet ved mangelen på klare moralske krav.
Mellommenneskelig forhold lå utenfor den religiøse sfæren, og gudenes hovedoppgave var primært å hjelpe til med avlinger og fruktbarhet.
Menneskenes plikter overfor gudene var derfor ikke å leve livet slik det var bestemt gjennom gudegitte moralske leveregler, men kun å vise respekt for gudene blant annet ved å gjennomføre regelmessig bloting (ofring).
Gudene hadde ingen dømmende makt slik Gud har i kristendommen (og Allah i islam)

Det norrøne samfunnet:
Maktforholdene i menneskesamfunnet avspeilet på mange måter maktstrukturen i gudesamfunnet.
Alle befant seg i bestemte hierarkiske posisjoner. Grovt sett hadde man overklassen (jarlene) på toppen, frie menn (bønder, fiskere og håndverkere) på midten, og treller (slaver) på bunnen av hierarkiet. Innenfor de ulike gruppene var status og maktforhold gjerne bestemt av alder og kjønn.
(Se avsnittet om kjønnsrollemønsteret for mer nyansert informasjon om forholdet mellom kjønnene!)

  1. Overklassen
    besto av jarlene. Kongene ble hentet fra denne klassen.
    Jarlene kunne samle seg om en ny konge dersom den sittende ble upopulær, eller ble oppfattet som svak og lite styringsdyktig.
    Odin var jarlenes gud. Stikkord for Odin er visdom, grenseløse kunnskaper, kreativitet og kløkt.
  2. Middelklassen
    besto av frie yrkesutøvere. Bønder, fiskere og håndverkere utførte abeidet som holdt samfunnet i gang. I krigstid tjente de som soldater og skipsmannskap.
    En fri mann ble kalt «karl» på norrønt.
    Medlemmene av middelklassen hadde jordnære guder som gjerne hadde betydning for yrkene de utførte.
    Som yrkesutøvere og soldater var Tor den absolutt fremste guden deres. Han representerte styrke, mot, handlekraft, lojalitet og livslyst, og kanskje det viktigste, han kontrollerte været.
  3. Trellene
    utgjorde den absolutte underklassen.
    I tillegg til noen få dømte forbrytere var trellene stort sett fanger som ble tatt som krigsbytte i alle områdene vikingene herjet.
    Trellene kunne derfor komme fra fjerntliggende områder som Irland, England, hele det europeiske kontinentet, østersjøområdet, Russland, svartehavsområdet, Tyrkia og helt ned til Midt-Østen.
    Trellene hadde absolutt ingen rettigheter. Eieren kunne gjøre hva han/hun ville med trellene sine, til og med drepe dem om de ønsket det.
    Trellenes religion varierte alt etter hvor de stammet fra.
  • Kjønnsrollene
    var patriarkalsk definert. Det vil si at mannen generelt sett sto over kvinnen i sosial status innenfor den klassen man tilhørte.
    Kvinner ble giftet bort, og arv gikk fra far til sønn.
    Kvinner hadde allikevel en friere stilling og mer de skulle ha sagt enn de fikk etter innføringen av kristendommen.
    I sagaene ser vi stadig hvorledes menn lar seg påvirke både av hustruene sine og andre kvinner.
    Reiste mannen bort på grunn av handel, fiske eller vikingtokt, var det hustruen som overtok makten på gården og styrte alle sider ved driften. Dette skapte sterke og selvstendige kvinner.

Som i gudeverdenen var det norrøne samfunnet dominert av en mannsdominert krigermoral som prioriterte ære og ætt.
Troen på et herlig krigerliv i Valhall etter en ærerik død i kamp skapte fryktløse og ville krigere.
Fryktløshet og tapperhet i strid ga også stor ære som sikret ettermælet og styrket ættens anseelse.
Mytologien la følgelig grunnlaget for den norrøne ekspansjonen både i vester- og austerled.

Mangelen på sentrale, maktutøvende institusjoner i det norrøne samfunnet førte til at menneskene selv måtte ivareta egne interesser. Resultatet var et utpreget «ættesamfunn»
Ættesamfunnet, der «ætten», eller «familien» sto sentralt, innebar at samtlige familemedlemmer hadde et kollektivt ansvar for ættens ære og velhavende. Kollektivt ansvar betyr i denne sammenhengen at en hver krenkelse av et ættemedlem ble oppfattet som et angrep på hele ætten. Samtlige ættemedlemmer hadde følgelig ansvar for å gjenopprette den tapte æren. Dette førte blant annet til det vi kaller «blodhevn»
Det norrøne ættesamfunnet var altså et utpreget «vi»-samfunn. Det enkelte ættemedlemmets ære var bestemt av hele ættens ære.
Urett begått av et medlem av ætten, ble hele ættens vanære. Urett mot et ættemedlem ble oppfattet som urett mot hele ætten, noe som måtte hevnes.
I dag har dette kollektive ansvaret blitt erstattet av et individuelt ansvar.
Nå er det du selv som står ansvarlig både for dine egne handlinger og for å reagere på andres handlinger overfor deg.
«Vi»-samfunnet har blitt erstattet av «jeg»-samfunnet.

Fra midten av 1000-tallet økte den kristne innflytelsen sørfra.
Den kristne ideologien aksepterte ikke den norrøne tanken om ættesamfunnets kollektive ansvar. Kristendommen la mer vekt på enkeltmenneskets ansvar for forholdet til Gud, samt egne handlinger.
Innføringen av kristendommen førte naturlig nok til store endringer. Det gamle ættefellesskapet ble svekket, og forholdet mellom kjønnene endret seg i mannens favør.
Den forholdsvis sterke posisjonen den norrøne kvinnen hadde hatt, ble gradvis svekket etter overgangen til kristendommen.
Du kan ane den kristne påvirkningen i folkevisa «Olav og Kari» : Les den før du går videre!
De første tre delene er skrevet i førkristen tid. Den fjerde delen ble lagt til etter innføringen av kristendommen.
Det forklarer for det første hvorfor Olav lot seg så lett påvirke av moren sin at han drepte Kari. Moren sto over både han og hustruen i det gamle ættesamfunnet, og hennes ord var lov.
For det andre ser vi i den «kristne» sluttdelen at tanker om kjærlighet og tilgivelse spiller avgjørende inn i handlingen.
Slikt var uvesentlig i norrøn tankegang.

Oppsummering:

  • Snorres Den yngre Edda:
    1. er den viktigste kilden vi har om norrøn mytologi
    2. kalles «yngre» for å skille den fra Den eldre Edda, som ikke er skrevet av Snorre

  • Norrøn tid:
    1. Ikke-kristen periode fram til ca. 1050
    2. Økende kristen påvirkning fra ca. 1050 til 1350

  • Norrøn mytologi:
    1. Få eller ingen gudegitte moralske krav
    2. Ingen gudegitte plikter ut over bloting
    3. Ingen dømmende Gud

  • Kristendommen:
    1. Mange gudegitte moralske krav
    2. Omfattende gudegitte plikter
    3. En dømmende Gud

  • Det norrøne samfunnet var:
    1. hierarkisk oppbygd
    2. basert på ære og ætt
    3. et «vi»-samfunn med gjensidig, kollektivt ansvar

  • Innføringen av kristendommen + styrket sentralmakt:
    1. svekket ættesamfunnet og det kollektive ansvaret
    2. vektla individuelt ansvar
    3. svekket kvinnens posisjon i samfunnet
  • Les teksten om «Norrøn mytologi» i «Store norske leksikon»
    Merk deg at «æs» / «æser» betyr «gud» / «guder»

    Oppgaver:

    1. Hva regnes som den viktigste kilden vi har om norrøn mytologi?
    2. Hvilke moralske krav og leveregler stilte de norrøne gudene til menneskene?
    3. Hvilke to verdier sto helt sentralt i det norrøne samfunnet?
    4. Hvilke endringer i samfunnet førte innføringen av kristendommen til?
    5. Hvordan oppstod verden?
    6. Hva het de to første menneskene, og hvordan ble de skapt?
    7. Hvilke tre deler bestod verden av og hvem bodde hvor?
    8. Hvordan vil verden gå under?
    9. Hvilke to grupper i gudeverdenen fremstår som hovedmotstandere?
    10. Beskriv Odin, Tor, Balder, Frigg, Frøya og Loke
    11. Hva var Hugin og Munin, Yggdrasil, Fenrisulven og Midgardsormen?
      Hvilke funksjoner hadde de?
    12. Hvem kom til Valhall, og hvem kom til Hel etter døden?
      Hvor tror du det var best å ende? Hvorfor?
    13. Hvordan kom man egentlig til Hel?

    Nyttige lenker:

    1. Norrøn mytologi («Store norske leksikon»)
    2. Lenkesamling: Samlet oversikt over Store norske leksikons artikler om norrøn litteratur
    3. Liste over personer i norrøn mytologi
    4. Æresbegrepet i praksis (Historie)
    5. Balders død 1: Historien om Balders død både på norrønt språk og oversatt til moderne norsk.
    6. Balders død 2: Du må selv navigere deg gjennom historien

    Den eldre Edda

    I 1643 fant en islandsk biskop en gammel skinnbok med de fleste diktene vi kjenner fra norrøn tid, med unntak av skaldediktene. Denne boka ble skrevet på 1200-tallet, men gikk så tapt. Ingen kjente til innholdet før boka altså ble funnet igjen 400 år senere.
    Biskopen som fant boka, kjente til Snorre Sturlasons bok om skaldskap, Edda. Han trodde derfor at boka han hadde funnet, var et eldre verk av Snorre og ga derfor boka navnet «Den eldre edda». Dette navnet har blitt hengende ved boka, og vi har derfor både den såkalte «Eldre edda», som er skrevet ned av en ukjent forfatter på slutten av 1200-tallet, og «Den yngre edda», som er skrevet av Snorre.

    Vi deler eddadiktene («Den eldre edda») inn i to grupper:

    Gudediktene
    forteller om de norrøne gudene, og skildrer handlinger gudene skal ha utført.
    Slike dikt er ikke kjent fra noen andre steder innen det germanske språkområdet.
    De representerer ikke religiøsitet, slik vi kanskje skulle tro. De hverken hyller eller lovpriser gudene, og de inneholder heller ingen bønner. Det er i det hele tatt tvilsomt om diktene har vært brukt i forbindelse med religiøse handlinger.
    Gudene er her skildret som mennesker, men i en adskillig «større målestokk».
    De mest kjente gudediktene er Voluspå, Håvamål, Rigstula og Trymskvida.
    Det er 10 gudedikt i «Den eldre edda».

    I «Voluspå», som betyr volvens (spåkvinnens) syner (eller spådom), greies det ut om «de siste tider». Da skal verden gå under i Ragnarok, og en ny, grønn jord skal stige opp og bestå til evig tid.

    «Håvamål» betyr den høyes tale, altså Odins tale. Dette er et dikt med mange strofer der Odin gir menneskene råd om hvordan de bør leve og hvordan de skal oppføre seg dersom det skal gå dem godt i livet. Versemålet er ljodahått

    Nye kasinoer 2020:
    • CASINO-X
      CASINO-X

      1 plass! Enorme jackpotter!

    • JOY CASINO
      JOY CASINO

      2 plass i rangeringen

    «Rigstula» regnes for å være et yngre dikt. Det forteller om bakgrunnen for de tre hovedstendene i samfunnet.
    Guden Rig (som egentlig er guden Heimdall) får tre sønner med vanlige menneskekvinner. Disse sønnene får navnene Træl, Karl og Jarl. Dermed er de sentrale sosiale lagene definert!
    Jarl får selv en sønn som han kaller «Kon unge». Denne sønnen blir den første kongen – «Kon unge» er «Konungr» (konge) på norrønt mål.
    Den sosiale lagdelingen i det norrøne samfunnet var følgelig gudeskapt, dvs. mytisk.

    I «Trymskvida» stjeler jotnen Trym hammeren til Tor, og han må kle seg ut som kvinne for å få lurt til seg hammeren igjen.
    Dette humoristiske gudediktet beskriver Frøya på en noe uvanlig og artig måte. Hun fremstilles i diktet som en kvinne som er bekymret for å bli mistenkt for å interessere seg for mannfolk, mens hun ellers i gudelæren er gudinnen for erotikk og seksualitet.
    Du finner en svært forenklet utgave av denne historien her!
    (1. – 4. klasse)

    Heltediktene
    hører til en fellesgermansk litteraturtype.
    Diktene forteller om helteskikkelser, og de bygger sannsynligvis på historisk stoff. Dette gir diktene noe av den samme sannhetsgehalten som sagn. De opprinnelige heltene har muligens levd i folkevandringstiden (400-600 e.kr.)
    I forbindelse med den muntlige overleveringen har disse personene etter hvert vokst til overmenneskelige skikkelser som står overfor farer av kjempeformat.
    Det mest kjente av heltediktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane.
    Sigurd er den feilfrie helten som skjebnen driver inn i voldsomme og vonde konflikter.
    Sigurd Fåvnesbane er også representert i mange tyske dikt. Denne dikt-/sagngruppen kalles på tysk for Niebelungenlied.

    Den yngre edda

    «Den yngre edda» ble skrevet ned i 1220-årene av Snorre Sturlason. Den kalles også ofte for «Snorre-Edda».
    I «Den yngre edda» finner vi blant annet en lærebok i skaldekunst.
    En skald var datidens dikter. Høvdinger og konger hadde egne skalder knyttet til hoffet sitt. Når kongen hadde gjort en bragd, skrev ofte skaldene dikt om det. Skaldene ble sett opp til og hadde en høy posisjon i samfunnet. Man mente at de som hadde dikteriske egenskaper, hadde fått disse i gave fra gudene.

    «Den yngre edda» er delt i tre deler .

    I den første delen, Gylfaginning, gir Snorre en oversikt over gudelæren. Han kommer inn på skapelsesmyter, guder og jotner, osv.
    Snorre var kristen, og han fant det nødvendig å «pakke inn» gudelæren på en slik måte at han ikke kunne mistenkes for å tro på det han skrev. Han gir derfor utgreiingen en historisk vinkling, der han hevder at gudene opprinnelig kom fra Asia (derav navnet «æser» fra «asiamenn»).

    Den andre delen, Skaldskaparmål, redegjør for skaldekunsten. Tittelen betyr betegnende nok «skaldskaperspråk».
    Snorre gir her en innføring i hvordan man kunne lage såkalte «kenningar» («kjenninger») i kvadene. En «kenning» er en omskriving av ulike forhold, handlinger, ting, gjenstander, aktiviteter og hendelser ved hjelp av mytiske og lyriske begrep. «Kenninger» kan beskrives som poetisk omskriving, og vi kan kalle dem skaldekunstens metaforer.
    Norrønt eksempel: «Skip» = «Havhest»
    Moderne eksempel : «Føtter» = «Apostelens hester»

    I den tredje delen, Håttatal, gir Snorre en avhandling om norrøn versekunst (metrikk).
    Han gir også praktiske eksempler på alle versemålene skaldekunsten kjenner vedselv å dikte 102 strofer til ære for Håkon Håkonson og jarlen Skule Bårdsson.

    Her er en kortfattet oversikt over de viktigste virkemidlene i norrøn versekunst:

    • Allitterasjon – Bokstavrim basert på rim i nærliggende ord som begynner med lik konsonant eller ulik vokal (i trykksterk stavelse)
      Eks.: «Vreid var Vingtor / då han vakna. «
    • Innrim – En lydkombinasjon inne i et ord kommer igjen i et annet ord i samme verselinje («hage» – «laga»)
    • Kjenning – Vanligvis en lyrisk omskrivning på to eller flere ord
      Eks. «gullringers gud» = Odin / «spydets høgsete» = hånden
    • Heiti – Spesielle poetiske ord som ble brukt som omskriving for mer tradisjonelle ord.
      Eks.: «gramen» = «mann»
    • Fornyrdislag – En 8-linjers strofe der to og to linjer er knyttet sammen ved allitterasjon
    • Dråpa – Skaldekvad med omkved (stev)
    • Niddikt – Dikt som uttrykte hån og spott

    Oppsummering:

    1. Den eldre edda:
      1. er skrevet ned av en ukjent forfatter på slutten av 1200-tallet
      2. inneholder de fleste diktene vi kjenner fra norrøn tid, med unntak av skaldediktene

    2. Den yngre Edda

    Oppgaver:

    1. Hvorfor heter tekstsamlingen Den eldre Edda?
    2. Hvilke to hovedgrupper dikt finner vi i Den eldre Edda?
    3. Hva handler Håvamål om, og hvem er fortelleren?
    4. Hvem skrev Den yngre Edda?
    5. Hvorledes er denne teksten delt opp?
    6. Hva handler de ulike delene om
    7. Hva er en «kenning»? Gi et par eksempler!
    8. Hva er allitterasjoner og innrim
      Lag, eller finn noen eksempler!

    Nyttige lenker:

    1. «Kjenninger» (Wikipedia)
    2. Snorres Edda (Snl)
    3. Snorres Heimskringla (Wikipedia)
    4. Eddadikt og skaldekvad (Wikipedia)

    Sagaer

    Hva er egentlig en «saga»?
    Ordet betyr opprinnelig fortelling eller utsagn, og sagaene dreide seg om datidens og fortidens mennesker, vanligvis om personer som hadde en høy sosial status. Sagalitteraturen ble i utgangspunktet overlevert muntlig («tradert») fra generasjon til generasjon. I perioden fra 1100- til 1400-tallet ble de sagaene vi kjenner i dag, skrevet ned.

    Det var fleire typar sagaer:

    Islendingesagaene

    handler om det dramatiske livet til nybyggerne i landnåmstidens Island på 900-tallet. Denne perioden, fram til ca. 1030, kaller vi sagatiden.
    Islendingesagaene ble nedskrevet på 1200-tallet og forfatterne er anonyme islendinger. Et unntak kan være Soga om Egil Skallagrimson, som man tror kan være skrevet av Snorre Sturlason.

    Grunnen til den store interessen for de gamle ættesagaene på 1200-tallet henger muligens sammen med at det islandske samfunnet da var i en brytningstid. Det gamle ættesamfunnet ble oppløst til fordel for en sentralisering av makten under den norske kongen. Den samme tendensen til å styrke nasjonalfølelsen på dette viset i konfrontasjonen med en annen makt finner vi i Norge på 1800-tallet (f.eks. i den nasjonalromantiske perioden ca. 1840-1850).

    Vi kjenner til omlag 30 slike «islendingesagaer», som også blir kalt islandske ættesagaer
    Noen av de mest kjente er: Soga om Gunnlaug Ormstunge», Soga om Egil Skallagrimson, Laksdølasoga, Njålssaga og Soga om Gisle Sursson.

    I Norge hadde vi kongesagaene. På Island hadde de ingen konger, men mektige ætter og høvdinger. Ætta var den sentrale institusjonen i samfunnet, og det var naturlig at det som ble skrevet, var konsentrert nettopp omkring de mektigste ættene.
    For å kunne forstå tankegangen bak handlingsmønstret, må man kjenne til noen av hovedtrekkene ved det islandske ættesamfunnet.
    Selv om et sentralt maktorgan, Alltinget, ble opprettet på Island allerede i 930, lå allikevel det alt vesentlige av makten hos de 39 godene, eller høvdingene. Dersom slike goder hadde stor nok makt, brydde de seg ofte ikke om de dommene som ble vedtatt på Alltinget.
    Konfliktene på Island økte i antall og intensitet etter hvert som tilgangen til jord ble mindre utover på 900-tallet. Hovedproblemet lå i at den eneste sentrale institusjonen, Alltinget, ikke hadde noen mulighet til å følge opp de vedtakene som ble gjort. Det fantes altså ingen sentral statsmakt. De maktbærende institusjonene var følgelig de ulike ættene. Dette førte til at det å fungere utenfor ætten, var utenkelig. Ætten gav deg den sikkerheten du trengte for å overleve.
    Troskapen mot ætten ble altoverskyggende for det enkelte individ. Når du selv trengte hjelp og støtte, fikk du det fra ætten, og når andre medlemmer av ætten var i hardt vær, var det en selvfølge at du selv fulgte lojalt opp. Dette gjaldt uinnskrenket, også selv om du og din ætt egentlig hadde urett!

    For mennesker i norrøn tid var æren noe av det viktigste i livet. Den verste skammen som kunne ramme et menneske, var å dø æreløs. Det å svikte ætten ble sett på som noe av det mest æreløse man kunne gjøre, og det var derfor bedre å dø for ætten med æren i behold enn å slepe seg videre i livet som en æreløs mann/kvinne. Her bør det også tas hensyn til den eksisterende skjebnetroen. Det som skulle skje en i livet, var allerede nedskrevet i nornenes (skjebnegudinnenes) bok ved fødselen. Dersom man allikevel ikke kunne rokke ved sin skjebne, var det like godt å dø med æren i behold.
    Det var kort sagt bedre å dø med en pil i brystet og æren intakt, enn æreløs med en pil i ryggen!
    Et slikt forhold til livet, eller eksistensen, kalles predeterminisme (forutbestemmelse).
    Eksistensiell predeterminisme og forholdet til ætten var altså helt avgjørende for livet og skjebnen til de menneskene vi møter i islendingesagaene.

    Samfunnsbildet
    Vi møter et bondesamfunn som var dominert av en «aristokratisk» krigeroverklasse. Det var krigerens verdier og normer som gjaldt. Det var hver manns plikt å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Dersom man ikke hadde styrke nok til å ivareta sine egne interesser, var man dømt til å tape.
    Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden.
    De harde moralnormene bygget på pliktene overfor ætten, og på den velutviklede skjebnetroen. Man kunne i verste fall bli nødt til å drepe sine beste venner for å opprettholde æren til ætten.

    Kvinne/mann
    I det gamle ættesamfunnet hadde kjønnene sine klart definerte oppgaver. Selv om samfunnet generelt sett var et autoritært patriarkat (mannssamfunn), hadde kvinnene allikevel forholdsvis store rettigheter. På en tradisjonell gård var kvinnen den nestkommanderende etter mannen. Et symbol på hennes verdighet som «husfrue» var nøklene hun bar om livet.
    Vi må også huske at mannen i store deler av året kunne være borte fra gården, og det var da ofte konen som styrte gårdsdriften med det ansvaret det innebar.
    I islendingesagaene blir ofte personene satt opp mot hverandre som stereotype manns- og kvinnerepresentanter.
    Mennene er gjerne modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og evner som skalder.
    Kvinnene kan være vakre, kloke og/eller stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, og på den måten setter konfliktene i gang.
    Vi møter imidlertid også sammensatte mannlige naturer i sagaene. Et eksempel på dette er Egil Skallagrimson. Han dreper i øst og i vest i rent berserkraseri, men blir også liggende til sengs i dyp sorg over en død sønn. Sorgen er han i stand til å uttrykke i det vakre minnekvadet Sonetapet (Sonatorrek)

    Form og innhold i islendingesagaene

    Synsvinkelen i ættesagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Mange kaller dette «flua på veggen»-synsvinkelen. Handlingen er knyttet til dramatiske episoder som kamper og drap. Naturskildringer og dagligdagse hendelser får liten plass dersom de ikke har direkte betydning for den dramatiske handlingen.
    Skildres naturen, er det vanligvis det barske og ville som framheves.

    Drømmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene. I Gunnlaugssaga blir den tragiske kjærlighetshistorien som utgjør handlingen, varslet tidlig i sagaen gjennom en drøm som far til Helga den fagre har. Drømmen kan altså varsle en skjebne som er fastlagt (jfr. «predeterminisme» ovenfor). Denne skjebnen kan ikke mennesket gjøre noe med. Menneskene er styrt av sin skjebne.
    Dette ser vi også i «Njålssaga» der Gunnar får beskjed om at dersom han ikke reiser fra Island, vil han bli drept. Når Gunnar velger å bli på Island, er han klar over at han vil bli drept, og selv om han kjemper imot er det skjebnen som vinner.

    Menneskene blir skildret utenfra. Dette har sammenheng med synsvinkelen.
    Det er ikke tankereferat i sagaene. Vi må følgelig slutte oss til tanker og følelser ut fra utseende, handlinger og replikker. Utseendet er viktig som uttrykk for hvordan et menneske føler og tenker. Skildringen av Egil Skallagrimsson er et godt eksempel. Da broren hans blir drept, og Egil er sint og trist, viser sagaen dette ved å skildre ansiktet hans, som er helt forvrengt. Han drar det ene øyebrynet opp i hårfestet og det andre ned på kinnet.

    Sagaene er komponert (oppbygd) med hovedvekt på de dramatiske høydepunktene. Disse blir skildret detaljert. Handlingen er gjerne knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner – ofte kamper og drap. Dagliglivets detaljer (og naturskildringer) tar islendingesagaene lett på. Når forfatteren kommer til et mindre dramatisk område av handlingen, blir dette skildret gjennom et kort referat: «Så skjedde det ikke mer den vinteren.»
    I mange sagaer spiller drømmer og skjebnetro en viktig rolle, for eksempel i «Soga om Gunnlaug Ormstunge»

    Et særtrekk ved sagalitteraturen er vekten på den treffende replikken. Da Gunnlaug Ormstunge møter Eirik Jarl med en opphovnet fot der det renner blod og materie fra en svull, spør jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug: «Ikke skal jeg gå halt så lenge begge føtter er jamnlange.»
    Den treffende replikken er ofte utformet som en kald og nøktern kommentar der en heller sier for lite enn for mye.
    Dette kalles ofte «underdrivelse», eller litotes.
    Spesielt det å gå i døden med en «cool» kommentar gav enkeltmennesket stor ære.

    Sentrale sider ved islendingesagaene:

    1. Troverdighet
      Gir seg ut for å være historisk sanne
    2. Samfunnsforhold og miljø
      Patriarkalsk bondesamfunn dominert av krigerens verdier og normer
    3. Sosial lagdeling
      Strengt hierarkisk
    4. Kvinnene
      Fremstilles ofte som forføreriske. Egger menn til kamp.
    5. Ideal og verdier
      Æren og ætten betød alt!
      Styrke, handlingskraft, mot, villskap, lojalitet, materielle verdier og tro på skjebnen
    6. Blodhevn
      Viktig funksjon i ættesamfunnet
      Måtte gjennomføres uansett!
    7. Mytologi og folketro
      Gjennomført tro på den norrøne gudelæren
    8. Forfatter
      Ukjent
    9. Skjebnen
      Fatalistisk, predeterminert
    10. Synsvinkel
      Autoral refererende
    11. Personskildring
      Gjennom utseende, handlinger og replikker
    12. Replikker
      Stor sans for ordkunst. Viktig å ha riktig replikk til rett tid
    13. Oppbygging/komposisjon
      Handlingen knyttes til dramatiske situasjoner/opptrinn.
      Liten vekt på naturskildring og dagligdagse situasjoner.
      Lite bruk av direkte tale.
    14. Inversjon
      Typisk for sagastilen. Mye brukt for å dramatisere
    15. Setningsbygning (syntaks)
      Korte, konkrete setninger dominert av sideordning.
      Mye inversjon
    16. Ordvalg
      Konkrete substantiv dominerer.

    Kongesagaer

    Kongesagaene forteller historien om de norske kongene og hirden deres fra rundt 850 til 1150.

    Ågrip, som betyr «utdrag», er navnet på den eldste norgeshistorien vi kjenner til fra norrønt språk. Boken er liten og ble sannsynligvis skrevet i Nidaros i 1190-årene.

    «Sverres saga» ble også skrevet i Norge. Denne sagaen forsvarer den omstridte kong Sverre. Den ble skrevet i to omganger; den ene diktert av Sverre selv, mens den andre ble skrevet etter at han var død.

    «Heimskringla» («Kringla heimsins») er storverket fra norrøn tid, skrevet av Snorre Sturlason. Boken handler om de norske kongene fra de eldste tider av fram til slaget på Re i 1177, det året Sverre tok kongsnavn.

    Sagaene i «Heimskringla» handler om:
    Kongene fra Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre, til Magnus Erlingsson, samt Olav den Hellige (denne delen fyller over en tredel av hele verket)

    Snorre benyttet i sitt verk tidligere sagaer om kongene. Han kjente til muntlig tradisjon om kongene både på Island og i Norge og hadde god oversikt over historiene om alle undergjerningene til Olav den hellige. Snorre boltret seg i alt dette stoffet, men som historiker var han mer realistisk og kritisk enn sine forgjengere og samtidige.
    Navnet «Heimskringla» har boka fått etter åpningsordene i verket, Kringla heimsins, som vi kan oversette til «verdensringen», det vil si nordskiva. Boken ble også kalt «Norges kongesagaer».

    Du finner «Heimskringla» på denne adressen!

    Fornaldersagaer

    Denne gruppen sagaer bygger på mye av det samme stoffet som finnes i heltekvadene. De ble nedskrevet omkring 1260 – 1290, altså litt senere enn de andre sagaene.

    Riddersagaer

    Riddersagaene har mye til felles med fornaldersagaene. De viser imidlertid en sterkere innflytelse fra europeisk ridderdiktning. Flere av dem ble nedskrevet i Norge.

    Samtids-sagaer

    Denne gruppen sagaer inneholder beretninger fra samtiden. De handler også om ættefeider. Den mest kjente er Sturlungesaga, som forteller om ætten til Snorre Sturlason.

    Sagastilen: Sentrale trekk

    • Underdrivelse (litotes)
      Forfatteren skildrer en dramatisk episode på en udramatisk og ofte dagligdags måte. Han/hun forsterker det som blir sagt ved å gjøre det hele mer bagatellmessig. Litotes blir ofte brukt sammen med ironi.
      Eks. «Han var ikke direkte dum i matte» (om Einstein)
    • Den treffende replikken
      representerer et viktig særtrekk ved sagadiktningen. I slike replikker inngår gjerne bruken av litotes.
      Eks.: I «Gunnlaug Ormstunge» trer Gunnlaug fram for Eirik jarl med en fot som er sterkt opphovnet, og som i tillegg er full av blod og materie fra en stor svull. Gunnlaug går fram som en frisk og førlig kriger, og jarlen spør ham om hvorfor han ikke halter.
      «Ikkje skal eg gå halt så lenge begge føter er jamlange», savrer Gunnlaug, og forteller samtidig mye om seg selv.
    • Autoralt refererende synsvinkel
      Forfatteren står utenfor og presenterer personene gjennom utseende, handling og replikker. Vi får vanligvis ikke innblikk i personenes tanker og følelser. Forfatteren er en nøytral og objektiv betrakter.
    • Handlingen
      er knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner – ofte kamper og drap.
    • Naturskildringer og dagligdagse detaljer
      får liten plass. Det er de dramatiske høydepunktene som dominerer handlingen.

    Snorre Sturlason 1179 – 1241

    En av de rikeste og ærgjerrigste ættene på Island var Sturlungene, og til denne ætten hørte Snorre. Han ble født i 1179. Mens han var liten brukte moren opp arven hans, men Snorre skaffet seg rikdom da han ble voksen.
    Han giftet seg to ganger, og begge gangene med rike kvinner.
    Han ble lovsigemann på Island. Lovsigemannen var den som sa fram lovene på Alltinget, og på den måten fikk han stor makt og myndighet.
    Snorre var to ganger i Norge, og lenge hver gang. I Norge var det på den tiden strid mellom Håkon Håkonsson og Skule jarl. Første gang Snorre var i Norge var Håkon bare et barn, og Skule styrte for ham. Snorre ble Skules venn. Seinere, da Håkon selv ble konge, forsto han at Snorre ikke ville hjelpe ham med å få Island under norsk herredømme. Kong Håkon ga derfor en annen mann på Island dette oppdraget. Da begynte en voldsom kamp mellom denne mannen og Snorre. Snorre måtte flykte og kom til Norge igjen. Etter to år i Norge fikk han vite at den andre høvdingen på Island var død, og nå ville han dra tilbake dit. Kong Håkon nektet ham å reise, men Snorre dro avgårde likevel. Håkon sendte da et brev til Island, og ga beskjed om at Snorre enten skulle fanges og føres til Norge eller drepes. Og i 1241 ble Snorre overfalt på gården sin, Reykaholt, og drept.

    Snorre var klart den største forfatteren i norrøn tid. Det er særlig som kongehistoriker han er godt kjent, men han var også svært litterært engasjert. Snorre skjønte at den gamle diktekunsten holdt på å gå i glemmeboken. Av sin mor hadde han fått høre fortidens sagaer, og han interesserte seg levende for dem. Snorre skrev som tidligere nevnt boka «Den yngre edda». Men aller mest kjent er han fordi han har skrevet kongesagaene, «Heimskringla» (se ovenfor).
    Snorre begynner å fortelle om jordkloden og verdensdelene, så drar han opp til «norderlandene», der Odin hersker. Fra Odin stammer de gamle norske kongene, mener Snorre, og han forteller om kongene fra Halvdan Svarte og helt fram til Kong Sverre.

    Nyttige lenker:

    1. Lenkesamling: Samlet oversikt over Store norske leksikons artikler om norrøn litteratur
    2. Heimskringla: En samling av nordiske kildetekster, primært eddadiktning, sagalitteratur og skaldekvad, sekundært bakgrunnsmateriale
    3. Snorre Sturlason (Norsk biografisk leksikon)

    Erik the Red – Norrøn historie på sitt beste! Les og spill!

    Norrøn litteratur er muntlig overleverte dikt og fortellinger fra vikingtiden, som ble nedskrevet på 1200-tallet. De tre viktigste norrøne sjangere er eddadikt, kvad og sagalitteratur. Det meste av disse tekstene skrives på Island, men vi regner det som begynnelsen på norsk itteraturhistorie. Språket tekstene er skrevet på er norrønt, et språk man snakket i Norge frem til rundt midten av 1300-tallet.

    De som skapte disse fortellingene og diktene var sannsynligvis hedenske, de trodde på førkristne guder som Tor og Odin. De som skrev tekstene ned var derimot kristne. Slik sett er den norrøne litteraturen et produkt av to svært ulike kulturer.

    Eddadikt

    Eddadiktene finner vi i den samlingen som kalles Den eldre Edda. Det finnes et par ulike versjoner av denne samlingen. Den mest kjente kalles Codex regius. Den ble skrevet ned på 1270-tallet, forsvant, og ble så oppdaget igjen på 1600-tallet på Island. Ingen vet hvem som har skapt eddadiktene, eller hvem som skrev dem ned. Samlingen består av to typer dikt: Vi finner ti gudedikt, som handler om, eller fokuserer på, guder, og tretten heltedikt, som handler om legender folk pleide å fortelle i vikingtiden, om store og berømte helter i en fjern, mytisk, fortid. Tre av de mest kjente gudediktene i Den eldre Edda er «Voluspå», som handler om verdens skapelse og undergang, «Håvamål», hvor vi får råd om hvordan å leve, presentert av det mange mener er guden Odin, og «Trymskvadet» – et humoristisk dikt hvor Tor med hammeren må kle seg ut som kvinne for å få tilbake hammeren sin, som har blitt stjålet.

    Kongesagaer

    Sagaene er de mest berømte tekstene i norrøn litteratur. De leses mye i dag, av litteraturinteresserte over hele verden. Det finnes to hovedtyper av sagaer: kongesagaer og islandske ættesagaer. Kongesagaene handler om norske konger fra slutten av 800-tallet, og frem til ca. 1200. Det finnes flere kongesagaer. Noen av disse er lite kjent i dag, som Agrip, Morkinskinna og Fagrskinna. Mest kjent av kongesagaene er uten tvil Snorres Kongesagaer, eller Heimskringla. Denne er skrevet ned på Island. Handlingen starter for alvor på begynnelsen av 800-tallet, og varer frem til 1177. Boken består av til sammen 17 sagaer. Lengst er Olav den helliges saga, på rundt 250 sider. Olav er den viktigste personen i Snorres Kongesagaer, siden han fikk æren for å ha innført kristendommen i Norge. På 1200- tallet, da Norge var katolsk kristent, var dette selvsagt av stor betydning.

    Islendingesagaer

    I tillegg til kongesagaene har vi også det vi kaller islandske ættesagaer (familiesagaer), eller bare islendingesagaer. De viktigste av disse handler om personer fra mektige familier på Island, fra ca. 870- 1030, fra da Island ble befolket, og frem til kristendommen fikk feste i landet. Det finnes også mindre kjente islendingesagaer hvor handlingen er satt før 870. Disse kalles fornaldersagaer, og er ofte langt mindre realistiske. Andre sagaer handler om tiden etter 1030. Disse kalles samtidssagaer, og foregår i en kristen tid, hvor problemer i større grad løses gjennom dialog enn med vold. De mest kjente, og de beste når det gjelder kvalitet, er imidlertid de som har handlingen mellom 870 og 1030, og det finnes rundt 30 slike islendingesagaer. Mange av disse regnes som verdenslitteraturhistoriske mesterverk. Blant dem er kjente sagaer som den om Gunnlaug Ormstunge, Egil Skallagrimsson – som noen tror Snorre Sturlason har skrevet – Njåls saga, og Sagaen om Gisle Sursson.

    Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

    Sagaen om Gunnlaug Ormstunge er et trekandrama, og en fortelling om krenkelser, ære og hevn. Handlingen utspiller seg på 1000-tallet, akkurat idet Island er i ferd med å bli kristnet.

    Videoanalysen er i tre episoder.

    Sagaen om Ravnkjell Frøysgode

    Denne islendingesagaen er en brutal og voldelig hevnhistorie, som foregår på 900-tallet.

    Nye kasinoer 2020:
    • CASINO-X
      CASINO-X

      1 plass! Enorme jackpotter!

    • JOY CASINO
      JOY CASINO

      2 plass i rangeringen

    Hvilket casino du skal velge
    Legg att eit svar

    ;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: