Gladiator – Kjemp om penger i det gamle romerriket!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Romerriket

Skrevet av

Romerriket. Romernes erobringer ca. 200 fvt.–ca. 200 evt.

Byporten Porta Nigra i Trier, Tyskland, fra 200-tallet evt.

Det aldobrandinske bryllup, freske fra tiden omkring år 0 (detalj). Vatikanmuseet, Roma.

Skulptur av en havkentaur, en nereide og to eroter, siste århundre fvt. Vatikanmuseet, Roma.

Romerriket var et rike i antikken med utgangspunkt i byen Roma. Det var et av historiens mektigste imperier.

Begrepet Imperium Romanum betegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat eller et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Utgangspunktet for det romerske imperiet var bystaten Roma, som ved militærmakt og allianser sikret seg herredømme over en mangfoldig verden.

Normalt snakker vi om Romerriket fra cirka 240 fvt., da Roma begynte å erobre territorium utenfor Italia, til cirka 400 evt., da riket ble delt og den vestre delen falt sammen.

På sitt største, i det andre århundre evt., omfattet Romerriket hele Europa vest for Rhinen og sør for Donau, inkludert dagens England og Romania, hele Afrika nord for Sahara, og Levanten, inkludert dagens Tyrkia – et territorium på om lag 6 500 000 kvadratkilometer. Da rommet det antagelig mellom 60 og 80 millioner mennesker.

Romerriket var svært mangfoldig, og suksessen var bygget på evnen til å godta og innlemme fremmede folk og skikker, samtidig som gamle tradisjoner og sosiale mønstre ble bevart.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Sentralt i rikets administrative oppbygging og mentale verden var byene. Byene var ansvarlige for sitt naturlige oppland og stod i et økonomisk og politisk nettverk med andre byer og sentralmakten. Bykulturen bredte seg, også i det mindre urbane vest, idet gamle sentre ble utbygd, nye ordinære byer anlagt og garnisonsbyer gradvis gjort om til sivile byer.

I byene fant man stort sett alltid et politisk og økonomisk sentrum, torget (forum på latin, agora på gresk), med rådhus og andre administrative bygg. Videre var det templer til gudene, badeanlegg, teatre og dessuten ofte et amfiteater til gladiatorkamper og show. Keiserkulten var utbredt over hele riket, og var et samlende og tydelig tegn på enhet og lojalitet.

Den gamle tilhørigheten til en enkel bystat og de romerske borgerrettighetene var med dette mindre viktig. En naturlig konsekvens av denne utviklingen var at alle frie menn i hele riket fikk borgerrett i 212 evt.

Det latinske språket var hærens og administrasjonens språk, og det bredte seg over hele riket, særlig i vest, mens gresk holdt seg som administrasjonsspråk i de østlige provinsene. Man snakker gjerne om at hele riket gradvis ble romanisert, men med det mener man ikke lenger at provinsene overtok alt romersk fra rikets sentrum, men snarere at det foregikk en konstant utveksling og «forhandling» av kultur, verdier, mentalitet og vaner.

Utover på 200-tallet støtte romerne på stadig større problemer med å administrere og forsvare et samlet rike, og resultatet var en økonomisk og politisk krise som riket aldri kom seg helt ut av. Romerriket ble til slutt delt i en vestlig og en østlig del i 395 evt.

Det latiniserte Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet, da germanske folk rykket inn i ulike deler av det vestlige riket, tok makten og etablerte seg her. Det er vanlig å regne dette som slutten på Romerriket.

Østromerriket eksisterte imidlertid videre. Under keiser Justinian (527–565) ble også deler av det gamle vestriket gjenerobret for en kort stund. Fra 600 var imidlertid vesten tapt for alltid. Det østlige riket regnes som en egen kultur etter dette og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.

Utstrekning og omfang

I sin tidligste tid inngikk Roma i den latinske bystatskulturen, der de ulike byene var egne stater. Byen stod noe i skyggen av etruskerne fram til omkring 400 fvt. Roma etablerte seg imidlertid fram til 300 fvt. som den dominerende byen i Latium og Midt-Italia. I første halvdel av 200-tallet fvt. sikret romerne seg herredømme over hele Italia sør for Posletta etter en serie kriger og overenskomster med andre folk og byer.

Herredømmet ble sikret dels ved å innlemme erobret land i romersk territorium og fordele det til romerske borgere, dels ved å la folk beholde sitt land og la dem få ulike former for romersk borgerrett, og dels ved å inngå avtaler som gjorde folk og byer til underlegne forbundsfeller (socii, foederati).

Fra 200 fvt., etter de puniske krigene mellom romerne og karthagerne, var Roma den dominerende makten i det vestlige Middelhavet. Romerne hadde da overtatt kontrollen med øyene Sicilia og Korsika samt store deler av den iberiske halvøya fra karthagerne. Disse annekterte romerne og områdene ble lagt til Roma som provinser, styrt av en romersk stattholder.

På 100-tallet fvt. konsoliderte Roma sin stilling i vest, samtidig som riket gradvis fikk kontroll over store deler av den hellenistiske verden. Her videreutviklet romerne sin alliansepolitikk, idet de i regelen ikke annekterte de hellenistiske rikene og forbund av greske byer, men i første rekke gjorde dem til klientstater.

Fra 150 fvt. viste romerne en større vilje til erobring og anneksjon også i det østlige Middelhavet, og gradvis ble den hellenistiske verden og Nord-Afrika gjort til romerske provinser. I republikkens siste fase ble også Gallia, Lilleasia og Syria lagt til imperiet, tett fulgt av klientstatene i Egypt og Palestina under Augustus.

I keisertidens første århundre ble riket utvidet ytterligere i sørvest (Mauritania), nordvest (Britannia) og i nord, mot Rhinen og Donau. Med erobringene av Dacia og Arabia under keiser Trajan (98–117) stod Romerriket på høyden av sin makt. Sin største utstrekning nådde imperiet i perioden 115–117, da Trajan også invaderte og kontrollerte store deler av Mesopotamia. Da hersket romerne over hele Middelhavet samt et område som strakte seg fra Irskesjøen til Persiabukta; og riket bestod av om lag 40 provinser foruten Italia, som var delt i 11 regioner.

Romerriket var antagelig på sitt mest folkerike rundt år 150 evt. og den samlede befolkningen er anslått til et sted mellom 60 og 80 millioner; 6–7 millioner bodde i Italia, hvorav kanskje 1 million i selve Roma.

Provinsene hadde stor fremgang i keisertidens to første århundrer. Trajan var den første keiseren fra provinsene (Spania), og siden fulgte mange flere. På tross av en viss avskalling i øst og nord var riket stort sett intakt inntil utgangen av 300-tallet, da det i 395 evt. ble delt. Vestriket falt sammen etter dette og ble gjort om til mindre kongedømmer.

Periodisering

Triumfbue reist for keiser Caracalla i 217 i det daværende Volublis i provinsen Mauretania Tingitana, nå i nærheten av byen Meknès i Marokko.

Romerrikets historie deles gjerne inn i tre hovedperioder: kongetiden (tiden frem til 510/509 fvt.), republikken (510/509 fvt. til 30 fvt.) og keisertiden (30 fvt. til 395 evt.).

Republikk-tiden deles også inn i den tidlig republikken (510/509–cirka 300 fvt.), den klassiske republikken (cirka 300–cirka 130) og senrepublikken (cirka 130–30 fvt.), mens keisertiden deles inn i prinsipatet (30 fvt.–235 evt.), anarkiet (235–284) og dominatet (284–395).

Stat og samfunn

Roma på 300-tallet. Modell i Kapitolmuseet, Roma. Tallene viser til: 1) Kapitol med Jupiters tempel til venstre og Tabularium til høyre. 2) Forum Romanum. 3) Trajans forum. 4) Augustus’ forum. 5) Vespasians forum. 6) Basilica Nova (Maxentiusbasilikaen) 7) Venus’ og Romas tempel. 8) Apollon-tempelet. 9) Colosseum. 10) Claudius’ tempel. 11) Domus Flavia. 12) Domus Septimii Severi. 13) Magna Mater-tempelet. 14) Circus Maximus. 15) Marcellus-teatret. 16) Circus Flaminii. 17) Pompeius-teatret. 18) Domitians stadion. 19) Pantheon 20) Augustus-mausoleet. Sml. kart under artikkelen Roma.

Etter kongetiden (510/509 fvt.) fikk Roma etter hvert en styreform som den antikke historiker Polyb karakteriserte som en velavveid blandingsforfatning med demokratiske, aristokratiske og monarkiske elementer. Den var imidlertid ikke fastlagt i noen konstitusjon, men tillempet etter behov og opprettholdt ved tradisjonens autoritet, på typisk romersk vis.

Folket, det vil si de romerske borgerne, handlet politisk på folkeforsamlinger: comitia centuriata og comitia tributa. Den første var opprinnelig en hærforsamling, inndelt i 100-mannsgrupper, senere inndelt etter formueskriterier på en slik måte at de velstående dominerte; den andre hadde 35 stemmekretser basert på bosted, men slik at den store massen av alminnelige borgere i byen Roma bare utgjorde fire stemmekretser. Folkeforsamlingene var altså slik organisert at de rike jordeierne hadde størst innflytelse (timokrati).

Folkeforsamlingene dømte i kriminalsaker, valgte embetsmenn og vedtok lover, men bare etter forslag fra embetsmenn, og uten politisk debatt. Det er anakronistisk å snakke om folket som bærer av suverenitet og om «demokratiske» institusjoner. Det fantes også en comitia curiata som var mer av en formalitet, samt en plebeierforsamling (concilium plebis) som i praksis falt sammen med comitia tributa etter at dens vedtak (plebiscita) fra 287 fvt. fikk lovs kraft.

Senatet

Portrettbyste av Scipio Africanus den eldre (235–183 fvt.). Museo Nazionale, Napoli.

Senatet var opprinnelig kongens eldsteråd av slektenes overhoder. I republikansk tid kunne enhver (høyere) embetsmann regne med å bli senator automatisk; formelt var det censorene som pekte dem ut. Antallet senatorer var rundt 300, fra Sullas tid dobbelt så mange og enda flere under Caesar. Men Senatet representerte erfaringen og kontinuiteten og øvde med sin auctoritas i realiteten kontroll med politikken til årlig vekslende embetsmenn, særlig når det gjaldt finanser og utenrikspolitikk. Blant senatorene var det en streng rangordning; øverst stod de eldste blant de tidligere konsulene; deres mening var normalt utslagsgivende.

Blant de republikanske, ettårige embetene var konsulatet det høyeste; konsulene hadde utøvende makt og nærmest uinnskrenket maktfullkommenhet (imperium). Men andre embeter overtok etter hvert visse funksjoner, og det utviklet seg et hierarki der man gikk gradene etter et fast mønster (cursus honorum): kvestor, folketribun (bare plebeiere), edil, pretor, konsul. Dertil kom embetet som censor (censorer), som normalt ble bekledd hvert femte år. For å få kvesturet måtte man være 30 år; det måtte deretter gå minst to år mellom hvert embete; konsul kunne man tidligst bli 42 år gammel. Konsulatet kunne man gjenvelges til med ti års mellomrom, men i den klassiske republikk var dette høyst uvanlig.

Det ble valgt minst to til hvert embete, unntatt det ekstraordinære embetet som diktator, som én mann kunne få under en akutt krise, men da bare for et halvt år.

Prinsippene for de romerske embetene, magistratene, var altså hierarkisk oppbygning, fastlagt løpebane, rotasjon og kollegialitet. Mange fikk utfolde seg, men alle fulgte samme spor, alle hadde noen ved siden av seg, og ingen kunne bli sittende på toppen. Enkeltmenns ambisjoner var underlagt kollektivets, det vil si senatets, kontroll.

Embetene var i prinsippet ulønnede æresposter, noe som gjorde politikk og statsstyre (ansvaret for res publica, «den offentlige sak») til en beskjeftigelse for de rike. Men politikken var samtidig en måte å skaffe seg rikdom på, særlig for de høyeste embetsmennene som førte kriger eller etter sin tjeneste i Roma bestyrte provinser som prokonsul eller propretor, noe som gav rikelig anledning til personlig fortjeneste.

I senrepublikken ble dette systemet undergravd. Enkeltmenn skaltet og valtet med embeter og fikk seg tildelt spesielle fullmakter. Dette fortsatte i keisertiden. Keiseren hadde den reelle makt og utøvde den mer og mer gjennom sin egen, keiserlige forvaltning, der frigivne og riddere spilte stor rolle; andre maktposisjoner (som senatets) mistet mye av sitt innhold, skjønt de fortsatt hadde høy prestisje.

Rettsvesen

Romas tidlige lover og sedvane ble kodifisert i Tolvtavleloven i 451–450 fvt., et viktig skritt mot likhet for loven. Andre rettskilder i republikken var lover (leges et plebiscita) vedtatt i folkeforsamlingen, embetsmenns (særlig pretors) edikt, og de rettslærde juristenes rettstolkning (interpretatio prudentium).

I keisertiden var folkeforsamlingene borte, og den ordinære lovgivningen overlatt til senatet. Men keiseren hadde selv overtatt den generelle ediktsretten. I romersk rettspraksis la man liten vekt på rettslig presedens, men keiserens rettsavgjørelser (decreta) ville veie tungt og gis lovs virkning. Det samme med keiserens svar (rescripta) på generelle eller spesielle petisjoner og i noen grad de styringsinstrukser (mandata) han utstyrte sine stattholdere med. Keiserens lovgivningsmyndighet samlet sett omtalt som constitutiones principis. Juristenes rettstolkning ble videreført også i keisertid og benevnt som ius respondendi, selv om det er omstridt om de hadde lovs kraft.

Av de fremst klassiske juristene som også samlet lover og forordninger, kan nevnes Gaius og Ulpian. I senantikken beordret flere keisere at lovene skulle samles og nedtegnes, med Theodosius II (codex Theodosianus) som det fremste eksemplet. Hovedkilden til romerretten er imidlertid den østromerske keiseren Justinians lovsamlinger (Codex, Digesta, Institutiones) kjent som Corpus juris civilis; av skjellsettende betydning for den senere europeiske retten.

Det var den romerske embetsmannen pretor som var ansvarlig for rettsvesenet og domstolene (med underliggende embetsmenn, som tresviri capitales i mindre alvorlige saker). Det romerske rettssystemet var fra tidlig tid ikke bygget over prinsipper om rettigheter og lover, men ut fra det som i juridiske termer kalles prosesstypesystem. Rettslige krav og disputter måtte legges fram for en pretor som voldgiftsinstans og formuleres etter visse etablerte prosessmåter (actiones).

Systemet er kjent som legisaksjonsprosessen. Dette systemet ble i den klassiske republikken gradvis erstattet av formularprosessen, hvor pretor ga en instruks (formula)til dommeren om hvordan han skulle dømme dersom visse spesifiserte fakta forelå. I keisertiden ble rettsavgjørelsene avsagt av dommere som var keiserlige embetsmenn, kjent som kognisjonsprosessen.

Mange forhold som hos oss normalt faller inn under strafferetten, tilhørte den romerske privatretten, slikt som tyveri, skadeverk og ærekrenkelser. I slike og andre klare privatrettslige tilfeller måtte man reise et sivilt søksmål for en av de etter hvert to pretorene som hadde ansvar for sivilretten. Pretor hørte begge parter i tvistemålet (in iure), og dersom partene ikke ble enige om et forlik, eller pretor avviste søksmålet, instruerte han den videre rettsprosessen ved å utnevne en dommer (iudex) samt utferdige en formula med partenes påstander og en instruks for hvordan dommeren skulle dømme når skyldspørsmålet var avklart. Så ble saken overført til og avgjort av en dommer (apud iudicem).

Romersk strafferett var følgelig langt mer begrenset enn vår moderne, og her ble kun saker som var skadelig mot staten ført. Forræderi, embetsmisbruk og drap falt inn under denne. Romerne hadde uansett ingen offentlig påtalemyndighet, så selv i straffesaker måtte noen innlevere en anklage (accusatio) for pretors embetsstol, og saken ble ført videre for en domstol, av en privat aktor (accusator) og med en forsvarer (reus). Vant man fram med anklagen, ble man økonomisk belønnet, men om saken ble avvist, risikerte anklageren å bli saksøkt og dømt for falske anklager. I den eldste tiden kunne folkeforsamlingen fungere som domstol (iudicum populi), men den ble erstattet av jurydomstolen (iudicum publicum).Dersom en sak var av særs alvorlig karakter eller omfang, kunne folkeforsamlingen nedsette en quaestio, et slags ad hoc etterforskningstribunal med domsmyndighet. Slike ble hyppigere i senrepublikken og ble under Sulla gjort til faste domstoler.

I keisertiden gikk hele jurisdiksjonen over til keiseren, som selv kunne gi lover og avgjøre appeller og rettstvister. I provinsene ble rettssaker som angikk romerske borgere, ført for stattholderen eller en annen keiserlig tjenestemann, en prosedyre kalt cognitio. Augustus overførte et tilsvarende system til Roma, og her førte man saker som ikke var dekket av de vanlige prosessene (cognitiones extraordinaria). Selv satt keiseren i sitt uformelle råd (consilium) med makt til å etterforske og prøve saker etter både straffe- og sivilretten. Appellretten (provocatio in populum), som borgere i republikken kunne gjøre krav på inn for folketribunen og folkeforsamlingen i tilfeller av embetsmenns maktbruk, ble også overført til keiseren.

Befolkning og sosiale grupper

Romersk kunst: 1) Maleri av to av innbyggerne i Pompeii, Paquius Proculus og hans hustru, ca. 60 evt. Museo Nazionale, Napoli.

gladiator

Gladiator. Romersk mosaikk fra 200-tallet e.Kr. som forestiller kjempende gladiatorer. Den stammer fra et arkeologisk funn som er gjort i landsbyen Augst i nærheten av Basel i Sveits.

En gladiator var en yrkesslåsskjempe i Romerriket som kjempet offentlig på liv og død under gladiatorleker (munera gladiatoria).

Faktaboks

Opprinnelse og historie

Gladiatorlekene skrev seg fra Etruria og var opprinnelig menneskeofringer, rituelle nedslaktninger av krigsfanger ved prominente begravelser. I Roma ble de innført i 264 fvt., også ved en begravelse. Først i 105 fvt. holdt konsulene de første offentlige gladiatorlekene.

I republikkens siste tid (ca. 130-31 fvt.) ble de rå og barbariske gladiatorlekene meget ofte arrangert av embetsmenn og private for å vinne folkets gunst. Skikken holdt seg under keiserdømmet, og først keiser Honorius (395–423 evt.) gjorde endelig slutt på den. Tallrike fremstillinger på mosaikker fra hele Romerriket vitner om gladiatorenes popularitet.

Arenaer

I Roma foregikk lekene først på Forum, tidvis i Circus, men oftest i provisorisk bygde arenaer. Først i 80 evt. fikk Roma en permanent arena for kampleker med det flaviske amfiteatret, i ettertid kjent som Colosseum. Gladiatorene var for det meste dømte forbrytere, krigsfanger eller slaver, men det fantes også «amatører» av fornem byrd. Til og med keisere som Caligula og Commodus skal ha opptrådt som gladiatorer.

Utdannelse og arrangering av kamper

Gladiator-utdannelsen foregikk i spesielle skoler med brutal disiplin. Bevæpningen var høyst forskjellig; de viktigste kategoriene av gladiatorer var samnites med stort skjold og kort sverd, thraeces med mindre sverd og krumsabel (begge hadde stor hjelm), retiarii med et stort nett, trefork og dolk, og laqueatores med lassoer. En overvunnen gladiators skjebne ble bestemt av den som betalte lekene, men som regel overlot han avgjørelsen til tilskuerne. Tegnet på at den overvunne skulle dø, var en knyttet hånd med tommelfingeren mot brystet (pollice verso).

Ikke alle kamplekene var imidlertid mann mot mann på liv og død. Det var flere arrangerte show, oppvisninger og iscenesettelser av store begivenheter. Både trente gladiatorer og dømte forbrytere ble også satt til å kjempe mot ville dyr.

Hvornår fik romerne gladiatorer?

Gladiatorer forbindes med Rom, men hvem fandt på de blodige arena-kampe?

Gladiatorer forbindes med Rom, men hvem fandt på de blodige arena-kampe?

De første gladiatordyster i Rom fandt sted i år 264 f.Kr. ved et begravelsesoptog. Her blev tre par gladiatorer sat til at kæmpe til døden for at ære en afdød senator.

Hvem romerne fik idéen til de blodige kampe fra, var selv ikke oldtidens historikere enige om. Nogle – som fx Nikolaus af Damaskus – pegede på nabofolket etruskerne mod nord.

Andre – som fx Livius – mente, at romerne var blevet inspireret af naboerne i Campania mod syd, som efter sigende havde fejret en krigssejr i 310 f.Kr. med gladiatorkampe.

De fleste nutidige historikere hælder til Livius’ teori, som bl.a. bakkes op af, at de tidligste romerske gladiator-skoler netop lå i Campania.

Gladiatorer kæmpede ved begravelser

I de første ca. 150 år blev de romerske gladiatorkampe kun afholdt ved begravelser.

Med tiden forsvandt det rituelle præg dog, og velhavende romere forsøgte at købe sig til popularitet ved at arrangere blodige kampe.

Dysterne blev så populære, at de med tiden slog rødder i hele Romerriget – indtil de blev forbudt i år 404 e.Kr.

Gladiatorerne var tykke

I film bliver gladiatorer ofte fremstillet som veltrænede og muskuløse. Men i virkeligheden var de fleste arena-kæmpere fedladne.

Ifølge forskerne spiste gladiatorerne sig bevidst tykke, fordi et tykt fedtlag beskyttede mod snitsår og skjulte vitale nerver og blodårer.

3 berømte gladiatorer

Flamma gik fra sejr til sejr i arenaen. Mens de fleste gladiatorer kun fik én kamp, deltog Flamma i 34 kampe, inden han blev dræbt.

Spiculus nød enorm popularitet i oldtidens Rom og havde en stor fan i kejser Nero, som overdyngede sin yndlingsgladiator med gaver.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: