Gods Of The Nile – finn Egypts storslåtte gamle skatter!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

EGYPTS SKATTER MED NILENCRUISE

EGYPTS SKATTER MED NILENCRUISE

Ikke noe annet land i verden har så mange unike og velbevarte underverker som menneskeheten fascineres og tiltrekkes av. Oldtidens Egypt, med sine pyramider, templer, kongelige graver og skatter imponerer besøkende den dag i dag.

Du reiser 4500 år tilbake i tid, og står på Giza-platået i Kairo. Foran deg er tre pyramider, som bindeledd mellom mennesker og guder, i form av et gravkammer til farao. I Det egyptiske museet får du se alle skattene fra oldtiden.

Den er overalt, og den sniker seg inn på deg. Fortiden. Den kaller på deg i form av kongelige graver, fantastiske templer og store statuer. Velkommen til Luxor.

Tidlig om morgenen seiler skipet av sted fra Luxor. Landskapet skifter farge. Livet langs Nilen går sin vante gang, mens du slapper av om bord. Seilturen er kun avbrutt av besøk i templer underveis.

DAG 1: Norge – Kairo

Avreise fra Norge. Vel fremme i Kairo blir dere møtt av en sjåfør som kjører dere til hotellet for innsjekk. Hotellet ligger i området ved pyramidene.

DAG 2: Oldtidens Egypt

Etter frokost blir det en reise tilbake til i tid – helt tilbake til oldtidens Egypt. Dagen starter med besøk ved pyramidene, disse mektige, trekantede spissene som strekker seg mot himmelen. Sfinksen, som har ligget her i mer enn 4000 år, har sett alt og mer til.

Så går turen til Det egyptiske museet, hvor du kommer ansikt til ansikt med mektige, gamle Ramses 2. og den unge Tutankhamon. Her vandrer du i ganger, gallerier og haller fylt av skatter fra oldtiden, mumier og statuer.

Fortsett så til basaren Khan el-Khalili, hvor dere lett kan la dere rive med. La dere lede inn på ett av de mange te- og kaffehusene på Hussain-plassen og drikk et glass myntete mens dere røyker vannpipe. Eller dere kan kaste dere ut i storslått suvenirshopping i de trange smugene.

DAG 3: Sakkara og Memphis

Frokost på hotellet og så blir dere kjørt videre bakover i tid – til Sakkara og Memphis, Egypts tidligere hovedstad. Sakkara er et sted der gjenstander fra oldtidens Egypt nærmest velter opp av jorden.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Alle som ble begravd i Sakkara eller i pyramidene i Abu Sir og Dahshur, bodde i Memphis, Egypts gamle hovedstad. Severdigheter her inkluderer en liggende statue av Ramses II, tempelet der de hellige Apis – oksene ble mumifisert og Amenophis II’s sfinks av alabaster.

DAG 4: Kairo – Aswan

Morgenfly til sjarmerende Aswan, helt sør i Egypt. Så skal dere utforske Aswans severdigheter med buss. I dag skal dere oppleve Den nye demningen, et stykke moderne egyptisk historie fylt med politiske intriger og internasjonale kriser. Bak den 4 km lange og 111 meter høye demningen dannet verdenes største kunstige innsjø seg, Nasser-sjøen. Så besøker dere Philae- templene og steinbruddet med den uferdige obelisk.

Innsjekk på skipet og lunsj.

Om ettermiddagen blir det en seiltur med felukka, en herlig og tradisjonell måte å oppleve Aswan og landskapet på.

DAG 5: Cruise på Nilen

Hele dagen går med til å seile på Nilen, Egypts livsnerve. Livet om bord er avslappende og behagelig og dere nyter det vakre landskapet som sakte passerer forbi dere.

I dag blir det to stopp: Edfu og Kom Ombo, hvor dere går i land og utforsker templene.

Alle måltider (frokost, lunsj og middag) inntas ombord.

Skipet seiler til Luxor, hvor det ankrer opp for natten.

DAG 6: Luxor

Den er overalt, og den sniker seg inn på deg. Fortiden. Luxor byr på en rekke severdigheter, hvor oldtidens Egypt kommer til live og virkelig imponerer. Turen går til vestsiden av Nilen, som var «de dødes side». På avstand virker Memnon- kolossene ensomme der de står og skuer mot øst. Helt alene, merket av vær og vind og uten et tempel å lene seg mot, ønsker de nær sagt velkomme til vestbredden.

Oldtidens egyptiske konger ble stedt til hvile i dype klippevegger i Kongenes dal. Fra det mørke gravkammeret dypt inne i fjellet, kunne kongen nå ta fatt på reisen mot lyset og det evige livet etter døden. På den farefulle reisen kunne han konsultere de religiøse formlene og bildene som ble malt og hugd inn i veggene. Det blir besøk i tre graver, avhengig av hvilke som er åpne.

Neste stopp kan nesten virke som et fatamorgana. Tett inntil klippeveggen ligger det et tempel bygget i tre terrasser. Dette er dronning Hatshepsuts terrassetempel (Deir el-Bahri), reist av henne selv som et minne om tiden hun regjerte Egypt som farao.

Om kvelden besøker dere det opplyste Luxor-tempelet.

Mysteriene i det gamle Egypt

Publisert mandag 4. desember, 2020

Hva skjedde?

Historiene og mysteriene i oldtidens Egypt har trollbundet menneskeheten i århundrer – fra storslagne pyramider som hever seg over ørkenens golde sand, til de kjølige faraogravene, fulle av skatter. Men hva er det med denne gamle sivilisasjonen som fortsatt fascinerer så mange, og hvordan var livet for dem som levde, arbeidet og døde i skyggene av dens unike monumenter?

Vi kan markere starten på Det gamle Egypt til ca. 3150 f.Kr. med samlingen av Øvre og Nedre Egypt, og slutten med invasjonen av Aleksander den store i 332 BC, Arven fra Det gamle Egypt lever i skattene, gravene, monumentene, mumiene og artefaktene, og i den livgivende Nilen som fremdeles snor seg gjennom det moderne Egypt.

Slik levde de

Livskvaliteten var avhengig av velstand og sosial klasse, men for alle var det viktig å se bra ut.

Elven Nilen som renner nordover gjennom Egypt til Middelhavet, var livsnerven til Det gamle Egypt. Mellom juli og september steg vannet med monsunregnet i Etiopia, oversvømte jorda utenfor breddene og skapte frodig, fruktbar jord hvor det kunne dyrkes avlinger. Tidlige jegere og samlere begynte å bosette seg i Nildalen for om lag 120 000 år siden, men det var med samlingen av landene langs Nilen under én hersker i ca. 3100 f.Kr. at historien om Det gamle Egypt startet.

Samfunnet i Det gamle Egypt var svært lagdelt, med en farao på toppen med sin elitegruppe av adel og prester. Majoriteten av befolkningen synes å ha vært jordbrukere, eller arbeidet i matproduksjon, men det finnes lite skriftlig belegg om disse menneskene. Håndverkere og skrivere nøt høyere sosial status, avhengig av kvaliteten på arbeidet deres.

Utseende betydde alt, og det ble lagt ned mye tid og innsats i å kle og pleie seg. Parykker av menneskehår var i utstrakt bruk, hovedsakelig ved formelle anledninger. I tillegg til å gi mulighet for overdrevent dekorerte frisyrer kunne parykker båret over barberte hoder også hindre spredning av lus, noe som plaget beboerne i Det gamle Egypt. Et råd, nedtegnet i en medisinsk tekst fra ca. 1550 f.Kr., anbefaler et brygg av dadler og vann, servert varmt og deretter spyttet ut. Det er til og med funnet hodelus i håret til mumier!

Kosmetikk og makeup ble også brukt i stor utstrekning, og ble antatt å ha magisk, til og med helbredende kraft. Menn og kvinner sminket øynene med svart kull for å likne på øyet til Horus, guden med falkehode som man trodde hadde beskyttende makt og symboliserte god helse. Vi vet nå at flere av ingrediensene som ble brukt i øyesminken i Det gamle Egypt, faktisk beskyttet mot øyesykdommer forårsaket av bakterier som er funnet i det sumpete Nilområdet i flomsesongen.

Brød og øl var viktige næringsmidler i Det gamle Egypt, men de rike supplerte kostholdet med kjøtt, grønnsaker og til og med vin. For overklassen ga ekstravagante banketter mulighet til å vise fram rikdom og status – stoler var for eksempel dyre møbler og kun eid av de velstående. De fattige måtte klare seg med gulvet.

Slik hersket de

En vellykket farao som forventet å bevare harmoni i landene sine, måtte også blidgjøre gudene.

Forestillingen om en allmektige farao er et av de varigste bildene på Det gamle Egypt. Ordet «farao» betyr bokstavelig talt «Stort hus» og refererte opprinnelig til kongens palass, men ble et navn på egyptiske konger på et tidspunkt mellom ca. 1479 og ca. 1425 f.Kr.

Faraoene var Egypts politiske og religiøse ledere og ble æret som gudenes representanter på jorda. Som sådan var de sentrale for det egyptiske livet, omfattet både det sekulære og det hellige, og forventet å opprettholde ma’at, eller universell harmoni, i landet sitt. Å beskytte Egypt mot fremmed invasjon, utvide territoriene og bygge monumenter til ære for gudene var alle deler av en faraos plikter. Så lenge faraoen hadde gudenes støtte, kunne det ikke skje noe ille med landet; hvis han mistet den, ville kaos råde.

Det var dermed avgjørende at en farao hadde mange rådgivere å stole på. Vesirer, utnevnt av faraoer, holdt tilsyn med styringen av landet og hadde mye makt. Noen kunne til og med bli farao ved egen fortjeneste, slik Amenemhat I, tidligere vesir for Mentuhotep IV, ble i 1991 f.Kr.

Dette bygget de

Oldtidens egyptiske monumenter var designet for å imponere og bygget for å vare.

Størrelsen betydde noe i Det gamle Egypt, og ikke noe viser det bedre enn de storslagne templene, pyramidene, gravene og monumentene som fremdeles står i den tørre, ufruktbare sanden i den egyptiske ørkenen.

Treverk var vanskelig å oppdrive i Det gamle Egypt, men det var en hel del soltørket leire og stein, og det var dette som ble brukt til å bygge mye av landets arkitektur. Leiren ble samlet fra Nilen, helt i former og tørket til grove mursteiner. Mursteiner av soltørket leire ble vanligvis brukt til å bygge hus, men er også funnet i kongelige palasser.

Massive steinblokker, som varte lenger enn mursteiner av soltørket leire og var mye sterkere, ble imidlertid brukt til å konstruere Det gamle Egypts storslåtte templer og pyramidene som faraoene ble gravlagt i. Verktøy som er funnet i steinbruddene, indikerer at en måte å hente stein til å lage søylene som kalles obelisker, var å bruke trekiler, vann og steinhammere. Treverket ble tvunget inn i sprekker i steinen og så dekket av vann. Når treverket hadde svellet opp og utvidet seg, fikk det steinen til å sprekke i mindre, mer håndterlige biter.

Dette trodde de på

Dagliglivet dreide seg om en mengde guder som måtte tilfredsstilles for enhver pris.

De gamle egypterne hadde en gud eller gudinne for nesten ethvert aspekt av livet. Hver guddom spilte en spesifikk rolle i å opprettholde fred og harmoni i Egypt, og regelmessig tilbedelse ble ansett nødvendig for å gjøre dem fornøyd. Men det fantes ikke ett, enhetlig system av religiøs tro/livssyn, og tro/religion/troslære og praksis kunne variere etter sted og sosial klasse.

Bare prester og faraoen fikk lov til å tre inn i spesielle hellige steder i Egypts mange templer, og de fungerte som mellomledd mellom vanlige egyptere og gudene. Ypperstepresten kan også ha virket som politisk rådgiver for faraoen, mens andre prester av lavere rang blant annet var ansvarlig for å studere universet. Kongen pliktet å ta hånd om gudenes behov og sørge for at de fikk symbolske ofringer av mat, drikke, klær og salver. Feiring av festivaler spilte også en sentral rolle i livet i Det gamle Egypt. De besto vanligvis av en prosesjon på land eller på vannet, og fant sted til bestemte tider på året, som fødselsdagen til Ra-Horakhty (guden for soloppgangen), som ble feiret på den første dagen i året.

De gamle egypterne forklarte sin eksistens i verden gjennom et komplisert sett av skapelsesmyter. Det meste av vår kunnskap om disse kommer fra de såkalte Pyramidetekstene (veiledninger og formularer risset inn på veggene i graver, datert til ca. 2375 f.Kr.) som forklarer at verden oppsto fra et uendelig, livløst hav da sola steg for første gang. Mange skapelsesguder og -gudinner fantes for å støtte disse mytene, skape himmelen og andre elementer. Etterlivet spilte også en avgjørende rolle i dagliglivet, siden man trodde at livet fortsatte etter døden: Når bare en farlig passasje gjennom underverdenen var overstått, nådde man paradiset.

Slik døde de

Døden var en viktig del av livet for de gamle egypterne, og det var nødvendig å forberede seg.

Egypterne trodde at livet etter døden var evig, og den døde ble behandlet for å forberede ham eller henne på dette på alle måter.

Menneskesjelen utgjorde ikke ett, men flere adskilte elementer, som alle hadde forskjellige behov i etterlivet. Elementene som er kjent som ka og ba (og som vi kan kalle sjelen), var spesielt viktige. Mumifiseringen var derfor en måte å skape en ny, evig kropp, som kunne inneholde en persons ka og ba. En måte å hjelpe begge til å vende tilbake til en kropp etter døden var å sørge for at kroppen var gjenkjennelig, så de brukte en bevaringsprosess som kalles balsamering.

Det gamle Egypts historie

Skrevet av

Det gamle Egypts historie omfatter en tidsperiode på nesten 3000 år, og regnes tradisjonelt fra samlingen av riket om lag 3100 fvt. fram til den romerske erobringen i år 30 fvt. Grunnlaget for Det gamle Egypt ble imidlertid lagt lenge før riket ble samlet og det er påvist kontinuerlig bosetning i Nildalen i hvert fall gjennom 200 000 til 300 000 år.

Historien deles som regel opp etter dynastiene til de herskende kongene. I tillegg skiller vi gjerne mellom gullaldre, eller «riker», og mer fragmenterte overgangsperioder.

Det gamle Egypts historie omfatter Nildalen, Nildeltaet og den nordøstligste delen av Afrika. I løpet av historien hadde egypterne også kontakt med sivilisasjoner og områder utenfor Egypt gjennom krig, handel og diplomati; blant annet Nubia og Kusj, Libya, Syria, Palestina, Anatolia, Assyria, Babylonia, Persia og Hellas.

Tilhørende emnesider

Dynastier og riker

Historien til Det gamle Egypt etter samlingen av riket deles som regel inn i 30 dynastier. Denne oppdelingen er hentet fra historieverket Aegyptiaka som ble skrevet av den egyptiske presten Manetho i det tredje århundre fvt. Verket er gått tapt, men er delvis kjent gjennom fragmenter og sitater av andre antikke forfattere.

Manethos opplysninger er ikke alltid pålitelige, og er derfor blitt justert gjennom en sammenligning med flere gammelegyptiske kilder, spesielt de såkalte kongelistene. Særlig viktig er Torinolisten, en papyrus fra det nye riket med en oversikt over kongene fram til det nye riket. En annen viktig kongeliste er Palermosteinen, et stelefragment fra det 5. dynasti. Denne stelen gir en oversikt over kongene fram til det 5. dynasti.

De egyptiske kildene kan i flere tilfeller sammenlignes med kilder fra samtidige kulturer. Fredsavtalen mellom Ramses 2 og hettittene er for eksempel kjent både fra egyptiske og hettittiske kilder. I sendynastisk og gresk-romersk tid, kan vi også sammenligne med assyriske og etter hvert greske og romerske kilder.

I noen sjeldne tilfeller er det også mulig å foreta dateringer ut fra referanser til astronomiske fenomener, spesielt observasjoner av stjernen Sirius (Soped på egyptisk). Arkeologiske dateringsmetoder er også viktige for å forstå Det gamle Egypts kronologi.

Foruten Manethos dynastier er det vanlig å dele inn i riker, det vil si blomstringsperioder som karakteriseres av stabilitet og en sterk kongemakt, og overgangsperioder som er preget av politisk fragmentering.

Skillene mellom dynastiene er ikke alltid klare og kan være glidende overganger snarere enn markante brudd. Oppdelingen i riker og overgangsperioder kan også være misvisende, og reflekterer ikke nødvendigvis den sosiale og kulturelle utviklingen. Inndelingen i dynastier og riker har likevel blitt en viktig metode for egyptologien for å forstå den politiske utviklingen i Det gamle Egypt, spesielt for perioder der vi har få sikre dateringer.

En oversikt over dynastiene, rikene, overgangsperiodene og navnene på de viktigste monarkene finnes i Det gamle Egypt – kronologisk oversikt.

Paleolittisk tid: cirka 250 000–5400 fvt.

Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nildalen i hvert fall gjennom 200 000 til 300 000 år.

Paleolittisk tid (eldre del av steinalderen) var preget av en jakt- og fiskekultur med bosetninger som ble bebodd i korte perioder ettersom årstidene og den årlige oversvømmelsen av Nilen kom og gikk. Perioden var preget av klimaendringer og vekslet mellom perioder som var mer regnfulle enn i våre dager og tørre perioder.

Det er gjort flere redskapsfunn fra mellom-paleolittisk tid (cirka 250 000–70 000 fvt.). Kulturen i denne perioden har sitt utspring i acheuléen-kulturene, og karakteriseres av innføringen av levalloisien-teknikken for å lage flintredskaper.

Det er gjort færre funn fra øvre paleolittisk tid (cirka 70 000–22 000 fvt.), med unntak av et flintsteinsbrudd ved Nazlet Khader i Øvre Egypt. Fra yngre paleolittisk tid (cirka 22 000–8000 fvt.) er det igjen gjort rike funn. Dette var en svært tørr periode. En sentral lokalitet er en boplass ved Wadi Kubbaniya i Øvre Egypt som lå ved en sesongbetont innsjø. De arkeologiske funnene viser tydelig hvordan utnyttelsen av boplassen varierte med årstidene.

Fra slutten av paleolittisk tid (cirka 8000–5000 fvt.) er det igjen gjort få funn.

Neolittisk tid: cirka 5400–3500 fvt.

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en mer bofast jordbrukskultur. Overgangen til neolittisk tid og jordbruk ser ut til å ha skjedd gradvis og noe senere enn for eksempel i Levanten. Overgangen kan skyldes en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot Nilen for å begynne matproduksjon.

De tidligste sporene av jordbruk i Nildalen kommer fra Faiyum-området og Merimda i Nedre Egypt. Her finner vi bein fra husdyr og groper eller siloer for å lagre korn. Ved Merimda er det avdekket rester av en landsby av leirhytter.

I Øvre Egypt kom jordbruket noe senere, i den såkalte Badari-kulturen. Fra denne perioden er det gjort flere gravfunn med keramikk. Delvis parallelt med Badari-kulturen var den første perioden av den såkalte Naqada-kulturen, kjent som Naqada 1.

Predynastisk tid: cirka 3500–2900 fvt.

I de to siste periodene av Naqada-kulturen (Naqada 2 og 3) skjer det en tydelig endring. For det første blir det en tydelig lagdeling i samfunnet. Dette er spesielt synlig ved at noen graver er rikere utrustet enn andre. I denne perioden vokser det også fram større sentre, slik som Hierakonpolis. For det andre sprer kulturen seg til hele Egypt, og i Nedre Egypt blir den noe enklere Maadi-kulturen erstattet med Naqada-kultur.

I Naqada 3 ser riket til slutt ut til å ha blitt samlet under én hersker (cirka 3100 fvt.). Ifølge Manetho og flere av kongelistene het den første kongen Menes. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes var en historisk eller mytisk skikkelse. Noen av de tidlige kongene er kjent gjennom samtidige avbildninger og titler, for eksempel Narmer og kong «Skorpion» (som er oppkalt etter hieroglyfen som brukes som hans emblem).

Samlingen ser ut til å ha skjedd med krigshandlinger. En palett i stein fra denne tiden viser Narmer som slår ihjel en fiende. På et dekorert klubbehode i stein som tilhørte kong Skorpion er det avbildet krigsofre.

Tidlig dynastisk tid (dynasti 1–2): cirka 2900–2590 fvt.

Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene som regnes til de to første dynastiene. Ifølge egyptisk tradisjon ble Memfis (nær dagens Kairo) tatt i bruk som hovedstad allerede av de første kongene. Ingen tidlige dynastiske monumenter finnes i Memfis i dag, men geologiske undersøkelser har avdekket spor av keramikk fra denne tiden.

Selv om de første dynastiene varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden. Det meste av vår kunnskap om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara hvor eliten ble begravet, og i Abydos hvor kongene ble begravet. Viktige kongenavn fra det 1. dynasti er Djer, Djet og Den. Fra det 2. dynasti kjenner vi blant andre Khasekhemwy og Peribsen.

Et sentralt element ved kongedømmet som utviklet seg i tidlig dynastisk periode var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret Egypts velstand. Dette kommer spesielt til syne i en stele fra kong Djets tid fra Abydos, hvor kongens navn er skrevet i en palassformet kartusj som er bevoktet av Horus.

Et annet viktig framskritt i tidlig dynastisk periode var utviklingen av et skriftspråk. Dette gjorde det mulig å gjennomføre store administrative oppgaver, for eksempel innsamling av skatt. Lengre tekster finner vi først fra det gamle riket, og skriftlige kilder i tidlig dynastisk tid begrenser seg stort sett til titler og kortere formularer. Etiketter med hieroglyfer og kongesegl på leirkrukker viser likevel at en slags administrasjon må ha blitt utviklet allerede i denne perioden.

Det gamle riket (dynasti 3–8): cirka 2590–2118 fvt.

Det 3. dynasti markerer starten på det gamle riket. I denne perioden ble kongens makt ytterligere konsolidert og det skjedde en voldsom oppblomstring. Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom de imponerende pyramideanleggene. Overgangen fra tidlig dynastisk tid til det gamle riket var likevel ikke et dynastisk brudd, men snarere en glidende overgang.

Dynasti 3–4: cirka 2590–2435 fvt.

Det gamle riket kjennetegnes ved byggingen av pyramider. De tre store pyramidene ved Giza utenfor Kairo fra 4. dynasti er de best kjente. Til venstre, Menkauras’ pyramide, med tre små pyramider foran. I midten Khefrens pyramide, og til høyre den største, Kheopspyramiden.

Djoser var den første kongen i det gamle riket og den mest kjente kongen i det 3. dynasti. Djoser stod for byggingen av den første pyramiden, den såkalte trappetrinnspyramiden i Sakkara. Dette er verdens eldste store byggverk i stein og var et banebrytende arkitektonisk verk. Flere av de andre kongene i dette dynastiet forsøkte også å bygge pyramider, men disse er i liten grad bevart.

Det 4. dynasti utgjorde høydepunktet i pyramidebyggingen og det er i denne perioden den ekte pyramiden med jevne sider oppstod. Utviklingen av den ekte pyramiden, med prøving og feiling, kan spores i de tre pyramidene som ble bygget av Snofru i Meidum og Dahshur.

Mest kjent er pyramidene til Snofrus etterfølgere, Kheops, Khefren og Menkaura, i Giza. Kheopspyramiden er den største av alle pyramidene, og er uten tvil ett av de mest kjente byggverkene fra oldtiden.

Pyramidene hadde en dobbel funksjon som kongens grav og som symbol på kongens makt og forbindelse med solguden Ra. Assosiasjonen mellom kongen og Ra ble ytterligere understreket ved tittelen sa Ra («sønn av Ra») som ble tatt i bruk fra det 4. dynasti.

Den økonomiske betydningen av pyramidebyggingen kan knapt overdrives. Pyramidene må ha skapt et enormt behov for både materialer og arbeidskraft. Som arbeidskraft ble det antagelig ikke brukt slaver, men rullerende arbeidslag bestående av bønder og arbeidere, såkalte fyler. I Giza er det funnet en bosetning som trolig ble brukt av arbeiderne. En bygning med avlange rom kan være sovesaler. En annen bygning ble trolig brukt som bakeri for å lage matrasjoner til arbeiderne.

Pyramidebyggingen satte også store krav til en velfungerende administrasjon. De øverste embetsmennene rundt kongen kom gjerne fra den kongelige familien. Et eksempel er Hemiunu, Khufus visir og slektning. Som alle andre høyere embetsmenn i denne perioden, ble han begravet i en mastabagrav tett ved kongens pyramide.

Egypt var fortsatt relativt isolert i internasjonal sammenheng og holdt seg stort sett innenfor Nildalens naturlige grenser. Palermosteinen nevner imidlertid at Snofru gjennomførte et militært felttog i Nubia og sendte en handelsekspedisjon til Levanten. Spor av en egyptisk bosetning og handelsutpost er funnet ved Buhen i Nubia, og kongelige inskripsjoner fra Sinai viser at det det trolig ble gjort forsøk på å utvinne malakitt og turkis.

Dynasti 5–8: cirka 2435–2119 fvt.

I det 5. og 6. dynasti ble det bygget mindre pyramider og med materialer av dårligere kvalitet enn de tidligere pyramidene. Dette kan ha skjedd som følge av en svekket økonomi etter den omfattende pyramidebyggingen i det 4. dynasti.

En annen forklaring er at det kan ha skjedd en religiøs endring. Samtidig med at pyramidene ble mindre, ble templet som var tilknyttet pyramiden større og mer komplisert. Fra og med Unas, den siste kongen i det 5. dynasti, ble kamrene i pyramiden dekorert med de såkalte pyramidetekstene. Dette er en rekke religiøse tekster som knyttet kongen til Ra og Osiris og som skulle sikre kongens ferd i dødsriket.

I tillegg valgte flere av kongene i det 5. dynasti å bygge templer viet til Ra. Templene til Userkaf og Niuserra er bevart, og består av et tempel bygget rundt en stor obelisk, et viktig solsymbol.

Det 6. dynasti viser noen tegn på et dynasti med svakheter. Den biografiske inskripsjonen til embetsmannen Weni nevner det som kan ha vært et attentatforsøk mot Pepi 1. Kontrollen over riket ser for alvor ut til å ha smuldret opp mot slutten av den lange regjeringstiden til Pepi 2.

Årsakene til nedgangen var mange. Utviklingen av en sterk statsadministrasjon, der ledende embetsmenn ble rekruttert fra velstående familier, førte til at kongens makt ble redusert. Dette er synlig i elitegravene i det 5. og 6. dynasti, som er mer løsrevet fra kongens pyramide enn i det 4. dynasti. I det 6. dynasti begynner også guvernørene i distriktene (nomene) å bygge graver lokalt, for eksempel ved Meir og Deir el Gebrawi.

Samtidig førte problemer med å kontrollere Nilen og nedgang i utenrikshandelen til et sammenbrudd i økonomien. Særlig utslagsgivende var det at Egypt mistet innflytelse i Nubia. Etter hvert kollapset hele infrastrukturen, og sentralmakten falt sammen.

Etterkommerne etter det 6. dynasti (7. og 8. dynasti) hadde liten innflytelse utover Memfisområdet. Noen regner disse dynastiene til første overgangsperiode, snarere enn til det gamle riket.

Første overgangsperiode (dynasti 9–11): cirka 2118–1980 fvt.

I den første overgangsperioden hadde Memfis sluttet å fungere som sete for sentraladministrasjonen og Egypt ble delt. Dette gjør at kronologien i tidsrommet er noe uklar. Senere litteratur fra det midtre riket framstilte gjerne perioden som kaotisk med anarki og nød. Imidlertid ser distriktene ut til å ha fått økt velstand.

De lokale guvernørene hadde fått økt makt og flere hersket som småkonger over distriktene sine. Et godt eksempel på en lokal hersker er Ankhtifi som styrte i Hierakonpolis. I en selvbiografisk inskripsjon fra graven hans i el-Moalla beskriver han hvordan han førte et felttog mot Teben og grep inn i styre og stell i Edfu.

I Nedre Egypt hersket en rekke relativt svake konger (regnet som det 9. og 10. dynasti) fra Herakleopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina). Lite er kjent om disse kongene ettersom det finnes få arkeologiske rester fra Herakleopolis. Det meste som er kjent er fra referanser i de selvbiografiske inskripsjonene til de lokale herskerne i Asyut som var lojale mot disse kongene.

Parallelt med det 9. og 10. dynasti vokste et dynasti med konger fram i Teben i Øvre Egypt (11. dynasti). Dette dynastiet er bedre kjent enn det 9. og 10. dynasti, blant annet gjennom inskripsjoner fra gravene deres. Ved å beseire det nordlige dynastiet i Nedre Egypt maktet herskerne i Teben til slutt å gjenforene landet. Dette skjedde under Mentuhotep 2.

Det midtre riket (dynasti 11–13): cirka 1980–1760 fvt.

Samlingen av riket under Mentuhotep 2 regnes gjerne som starten av det midtre riket. De etterfølgende kongene i det 11. dynasti var likevel ikke like sterke som Mentuhotep 2, og en embetsmann ved navn Amonemhet grunnla det 12. dynasti. Med Amonemhet 1s nye dynasti fulgte en ny oppblomstring for Egypt.

For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen hovedsetet fra Teben til en helt ny by i Nedre Egypt, Itj-tawy. Denne byen er ikke funnet, men lå trolig ved Lisht i Faiyum der Amonemhet bygde en pyramide. I senere visdomslitteratur, den såkalte Amonemhet 1s lære, kommer det fram at kongen ble drept, antagelig i et statskupp. Til tross for dette maktet kongene i 12. dynasti å konsolidere sentralmakten, blant annet ved å stramme opp nome-systemet og ved at tronarvingen ofte ble samregent mens kongen levde. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp.

Den mest markante kongen i det 12. dynasti var Senuseret 3 som ekspanderte langt inn i Nubia. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var Nubia av stor økonomisk betydning. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. I dette området ble det anlagt flere fort for å kontrollere trafikken på og ved Nilen.

Også Syria og Palestina kom under egyptisk innflytelse gjennom utstrakt handelsvirksomhet. Dette kommer spesielt til uttrykk i annalene til Amonemhet 2 som er funnet i Memfis. Egypt hadde likevel ikke politisk kontroll over området, selv om annalene nevner flere felttog mot Levanten. Fra referanser i fortellingen om Sinuhe, vet vi at det eksisterte et forsvarsverk også mot Levanten, kjent som Herskerens murer.

Rikdommen avspeilet seg i omfattende byggevirksomhet og alle kongene i det 12. dynasti bygde pyramider ved Lisht, Lahun, Dashur og Hawara. Kongemakten ble stadig styrket, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde gudekongen, ble han i visdomslitteraturen nå betraktet som «hyrde» for sitt folk. Perioden var også preget av en rik litteratur.

Det påfølgende 13. dynasti var relativt stabilt, men svakt. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende administrasjon ble makten langsomt flyttet over til byråkratiet. Muligens bidrog også en økende mengde av innvandrere fra Levanten til å svekke sentralmakten. Nilens delta ble etter hvert tett befolket med fremmede folkegrupper.

Andre overgangsperiode (dynasti 14–17): cirka 1760–1550 fvt.

Med svekkelsen av det 13. dynasti begynte Egypts andre overgangsperiode. Landet ble splittet, og rivaliserende dynastier kjempet om makten. Et særlig trekk ved perioden var de såkalte Hyksos-kongene (fra egyptisk heqa khasut, «høvding over fremmede land») som etter hvert fikk større makt i Nilens delta, spesielt i Avaris (ved den moderne landsbyen Tell el-Daba).

Hyksos-fenomenet er fortsatt ikke helt forstått. Utgravninger i Avaris røper en materiell kultur med sterke likhetstrekk med Palestina, spesielt i graver hvor det er gjort funn av palestinsk keramikk og gravlegginger av esler som ellers ikke er kjent i Egypt. Titler på embetsmenn viser likevel at Hyksos-kongene må ha hatt en administrasjon etter egyptisk mønster.

Det politiske bildet i perioden er komplisert. Det 14. dynasti var et lite kjent dynasti, antageligvis i Nilens delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Nilens delta. Delvis parallelt med disse satt det 13. dynasti fortsatt i Itj-tawy. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på et annet lite kjent dynasti. Senere vokste det 17. dynasti fram i Teben. I en inskripsjon fra Kamose i det 17. dynasti kommer det fram at det var en slags grense mellom Teben-kongene og Hyksos-kongene ved Cusae i Øvre Egypt.

Det 17. dynasti tok etter hvert opp kampen mot Hyksos-kongene. Sekenenra Tao bygget en befestning ved Deir el-Ballas med god utsikt over Nilen. Mumien til denne kongen viser at han trolig ble drept i kamp. Krigen fortsatte under etterfølgerne Kamose og Ahmose 1, og den sistnevnte klarte til slutt å drive ut Hyksos-kongene. Ahmoses felttog er kjent gjennom den selvbiografiske inskripsjonen til hærføreren Ahmose sønn av Ibana.

Det nye riket (dynasti 18–20): cirka 1550–1069 fvt.

Med samlingen av riket under Ahmose 1, regner vi starten på det 18. dynasti og innledningen til det nye riket. I denne perioden ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor Egypts naturlige grenser, og ble blant de viktigste stormaktene i Midtøsten.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: