Møt greske guder i Age of the Gods!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Samfunnsfag 5.klasse norsk bokmål

Samfunnsfag

Greske guder

Tempelet Parthenon i Athen ble bygd på en høyde i Athen og var viet byens egen gudinne Athene Wiki Commons

I de fleste religioner i dagens samfunn, tror man på en gud. Grekerne, derimot, trodde på flere guder. De fleste hovedgudene bodde i himmelen, men det var også guder som bodde i huler, på fjell og i elver og fosser. Gudene var udødelige, men ellers var de ganske like menneskene. De ble forelsket og sjalu, de kranglet og sloss, og de kunne få barn – med andre guder eller til og med – med menneskene.

Gudene kunne bli veldig sinte, og det var de som bestemte hva som skulle skje med menneskene. Derfor var det lurt å være venner med gudene. Menneskene ofret frukt, korn og dyr til gudene, og noen bygget store templer til ære for dem.

Grekerne trodde at de viktigste gudene bodde på et fjell som het Olympos, og den største og mektigste guden var Zevs. Han hersket over alle andre guder, og mennesker, og var himmelens og tordenenes herre. Når han ble sint, sendte han lyn og torden over himmelen. Zevs var far eller bror til de andre gudene. Zevs var gift med Hera, som var ekteskapets gudinne.

Athene, barn av Zevs, var Athens beskytter og gudinne for krig, vitenskap og jordbruk. Hun ble født ut av Zevs panne, og var da allerede voksen og iført full rustning. Hun ga råd til andre guder i krig. Athenerne mente at hun hadde plantet det første oliventreet i byen, og bursdagen hennes ble feiret hvert år med en stor fest.

Afrodite var gudinne for kjærlighet, fruktbarhet og skjønnhet. Afrodite var gift, men forelsket seg ofte i andre, både guder og menn. Mytene forteller at hun ble født av bølgeskummet på havet.

Poseidon var hersker over havet. Han kunne lage sterke stormer og jordskjelv når han var sint, men han kunne også få bølgene til å legge seg. Poseidon var broren til Zevs.

Apollon var ung og vakker. Han var gud for sang, musikk og diktning. I tillegg hadde han evner til å gjøre folk både syke og friske.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Artemis, tvillingsøsteren til Apollon, holdt til i naturen og var gudinne for jakt og ville dyr. Hun beveget seg forsiktig rundt i skogen, med pil og bue og jakthunder.

Hades var konge over dødsriket, og han hadde sitt palass i underverdenen. Der hadde han en trehodet hund som voktet porten. Ingen skulle slippe ut derfra.

Medusa var et skrekkelig uhyre med slanger som hår. Alle som så henne inn i øynene, ble forvandlet til stein. Det var helten Herakles som til slutt tok knekken på henne.

De greske gudene

De olympiske gudene i kamp. Her illustrert med El Olimpo (1764) av Francisco Bayeu. (Kilde: Wikimedia Commons)

ESSAY: De greske myter var et reservoar som kunstnere kunne hente motiver fra, og det er kanskje det vi også må forstå Theogonien som – en dikters forsøk på å skape orden i en kaotisk mengde guder.

Av Aslak Rostad, dr. art.

Vi har alle, på en eller annen måte, et forhold til de greske gudene og kan ramse opp i alle fall noen av dem – som Zevs, Hera, Apollon, Artemis, Dionysos og Athene. For de fleste av oss er disse navnene først og fremst noe vi forbinder med litterære figurer som dukker opp i alt fra Donald-historier og Hollywood-filmer til dataspill. Vi kan også få øye på dem i mer symbolske sammenhenger: Universitetet i Oslo har et bilde av Apollon, kunstens og musikkens gud, på sin logo, og på gavlen til Domus Media er visdommens gudinne, Athene, avbildet. Her i Trondheim hvor jeg holder hus, kan man dessuten ta en kopp kaffe på Café Ni Muser, oppkalt etter gudinnene for de ulike kunstene som Apollon hadde i sitt følge. Andre kjenner kanskje også enkelte av mytene som omgir disse gudene, for eksempel Zevs’ utallige kvinnehistorier, som fortellingene om Leda og svanen, eller Europa og oksen.

At grekerne hadde en lang rekke greske guder, er også noe som de fleste er kjent med, selv om man ikke vil klare å angi det nøyaktige antallet. I så fall er man i godt selskap: Grekerne selv hadde knapt oversikt over hvor mange guder som holdt hus på Olympen.

Men det vi kanskje ikke tenker på, er at i over 1000 år var disse guddommene noe langt mer enn fantasifostre og karakterer i eventyrfortellinger; de var i høyeste grad til stede i livene til generasjoner av mennesker som visste at de var forpliktet til å tilbe og dyrke dem hvis de skulle ha noe håp om lykke, helse og framgang.

Romersk byste av Apollon (Kilde: Wikimedia commons)

Å lete etter de greske gudenes opphav fører oss raskt ut i fortidas tåkete landskap. I motsetning til de monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam, var den greske religion inkorporerende, i den forstand at den ikke avviste andre kulturers guder og myter, men snarere tok dem opp i seg og tilpasset dem etter eget forgodtbefinnende. Grunnholdningen til antikkens grekere var at en gud hadde krav på tilbedelse og offergaver uansett. De innførte derfor gjerne guder fra andre kulturer og gjorde dem til sine egne. Et eksempel er gudinnen Magna Mater som opprinnelig kom fra Frygia i Lilleasia, men som ble gjort til en del av athensk statskult på 400-tallet f.Kr.

Denne praksisen førte til at antallet guder som grekerne tilba, stadig vokste. Satirikeren Lukian fra Samosata som levde i det andre århundre e.Kr., lager spas med dette når han i teksten Gudenes folkeforsamling lar Zevs beslutte å utvise alle ikke-greske guder fra Olympen fordi det har blitt for trangt der. Når antikkens grekere møtte andre folkeslag, identifiserte de derfor deres guder som varianter av sine egne, og hvis de reagerte negativt på en fremmed religion, var det først og fremst fordi de mente at den dyrket gudene på en uakseptabel måte, ikke fordi den tilba andre guder.

Spesielt gjaldt dette egypternes praksis med å avbilde gudene med dyrehoder, noe grekerne aldri kunne akseptere. Historikeren Herodot (ca. 484–ca. 450 f.Kr.) beskriver Egypt som landet hvor alt er omvendt fra Hellas, og i Gudenes folkeforsamling spør Lukian spydig om hvorfor hunder, okser, aper, fugler og geiter skal ha templer og bli tilbedt på lik linje med de olympiske gudene. Toleransen hadde en grense, selv for grekerne.

Zevs og Apollon

Fra et historisk og vitenskapelig perspektiv kan vi slå fast at de greske gudene må ha hatt en mangslungen og innfløkt opphavshistorie. Mange av gudene kan vi spore tilbake til de eldste greske, skriftlige kildene vi har, de såkalte Linear B-tavlene som dateres til mellom 1375 og 1200 f.Kr., men ofte vet vi ikke hvor navnene på de greske gudene kommer fra og hva de eventuelt kan ha betydd. Det eneste unntaket er Zevs som har en helt klart indoeuropeisk etymologi med samme rot som de latinske ordene deus, «gud», og dies, «dag». Vi vet følgelig med stor grad av sikkerhet at Zevs opprinnelig var en gud som representerer daghimmelen.

Med Apollon, som gjerne har blitt regnet som symbolet på gresk kultur, er bildet mer komplekst. Man har ikke klart å fastslå med sikkerhet at han blir nevnt i Linear B-tekstene 1 eller om navnet hans er av gresk opphav. Den mest utbredte teorien er at han stammer fra Lilleasia, men at det samtidig er en svært sammensatt gud med både orientalske og greske aspekter. Slik er det også med mange av de andre greske gudene. Det var heller ikke slik at Zevs, til tross for sitt relativt klare historiske opphav, utelukkende ble dyrket som himmelgud. Han hadde også overoppsyn med edsavleggelser, han beskyttet gjester og han var gud for den indre gårdsplassen i bolighus. De greske gudene var komplekse og fikk på mange måter leve sitt eget liv i en kultur som manglet én enkelt religiøs autoritet.

Guddommelig slekt

Når grekerne selv skulle forklare opphavet til sine guder, grep de til mytologien. Det store antallet guder som grekerne tilba, ble allerede fra tidlig tid gjenstand for spekulasjon: Hvordan kunne man forklare at det var så mange guder og hvilket forhold var det egentlig mellom dem?

Den første vi vet tok tak i dette spørsmålet og som skulle komme til å få avgjørende betydning for hvordan grekerne så på gudene sine, var en av de tidligst bevarte dikterne vi har i europeisk litteraturhistorie. Jeg snakker om Hesiod, som levde en gang mellom 750 og 650 f.Kr. 2

Vi snakker ofte om at man i løpet 600-tallet f.Kr. fikk en overgang fra mythos til logos i gresk tenkning, dvs. at man gikk bort fra mytologisk og overnaturlige forklaringer, og i stedet begynte å bruke rasjonelle forklaringer basert på erfaring. Dette skiftet var langt fra så omfattende som vi gjerne forestiller oss. Den jevne greker ofret neppe særlig mye tankevirksomhet på dette spørsmålet som først og fremst opptok den forsvinnende lille delen av befolkningen som kalte seg filosofer. Mytene skulle fortsette å spille en sentral rolle i gresk tankegang gjennom hele antikken, også lenge etter at Hesiod var gått ut av tiden. men samtidig prøvde han å innføre et samlende, og på sett og vis rasjonelt, prinsipp som kunne forklare hvorfor grekerne hadde så mange guder. Svaret Hesiod gir på dette spørsmålet, er at gudene er i slekt med hverandre.

LES OGSÅ : Om guder og jordbruk: Hesiod på norsk

I verket Theogonien, som vi kan oversette med «Gudenes opphav» eller litt friere med «Den guddommelige slekten», tegner Hesiod opp verdenshistorien som et regelrett slektsdrama fra skapelsen til Zevs blir gudenes konge. Theogonien er et eksempel det vi vanligvis omtaler som didaktisk poesi, noe som betyr at det er et dikt hvor forfatteren tar for seg et emne han ønsker å belære leseren om. Vi kan også si at Theogonien i stor grad er et katalogdikt, i den forstand at det redegjør for en lang rekke mytologisk skikkelser hvor ganske mange ikke er stort mer enn navn.

I alt inneholder Theogonien over tre hundre navn. Havguden Nerevs får for eksempel femti døtre, de såkalte nereidene, og Hesiod er ikke snauere enn at han ramser opp navnet på alle sammen (v. 240-264). Vi må huske på at diktet ble til i et samfunn hvor skriftlighet ennå ikke var allment utbredt, men i stor grad basert på kommunikasjon ansikt til ansikt. Samfunnets kulturelle hukommelse var derfor basert på muntlig overlevering, og Hesiod må ha hatt en spesiell oppgave med å ta vare på den mytologiske arven. Han var en som husket og kunne ramse opp gudenavn ved høve. 3

Theogonien gir egentlig ikke noen forklaring på hvordan eller hvorfor verden har oppstått. Det eneste Hesiod gjør i så måte, er å slå fast at det i begynnelsen fantes to urkrefter: Gapet (Khaos) og Jorden (Gaia) som blir opphav til hver sin guddommelige slekt. Gapet er opphav til Natten som igjen føder en lang rekke barn som Skjebnen, Døden, Søvnen, og ikke minst Striden (Eris). Hun blir videre mor til begreper som Slitet, Sulten, Krangler, Løgner.

Uten grenser

Vi aner allerede her at Hesiod tar utgangspunkt i et gudsbegrep som er langt videre enn det vi kanskje ville ha ventet fra antikkens grekere, og svært mye bredere enn det vi kjenner fra monoteistiske religioner. Hesiod framstiller abstrakte begreper som guder og gjør dem til en del av det kosmiske dramaet. På fagspråket omtaler vi gjerne en slik personifisering av begreper for prosopopoiia («ansiktgjøring»), men Hesiods guddommeliggjorte begreper var samtidig mer enn rene litterære figurer. Vi vet at to av de gudinnene Hesiod nevner, Nemesis som representerte gudenes forargelse over mennesker feiltrinn, og Peitho som representerte overtalelse, begge var gjenstand for kult i Athen.

Men Hesiod stopper ikke der, for guder kan også være svært så konkrete i hans verden, og da gjerne knyttet til naturen og naturfenomener. Jeg har allerede nevnt katalogen over de femti nereidene. Dette var nymfer som var knyttet til havet og som sjøfolk kunne be til om godt vær eller god seilas. De er ikke de eneste naturguddommene Hesiod omtaler. Han har også en katalog over Okeanos’ 4 døtre, okeanidene, som både kunne være knyttet til havet og til ferskvannskilder (v. 346-364), og over elver, som han også regner som guder (v. 337-345). Det var med andre ord nesten ikke grenser for hva som kunne bli regnet som guder i Hesiods verden. Gudene er til stede overalt, tilværelsen er guddommelig.

Olympos

Det er likevel de olympiske gudene vi først og fremst forbinder med gresk mytologi. Det er den slekten som stammer fra Jorden, og i Theogonien følger vi den gjennom tre ledd fram til Zevs oppkaster seg til gudenes konge. Jorden får først Himmelen (Uranos) som hun så får tolv barn med, de såkalte titanene. Himmelen stenger imidlertid barna inne i Jorden og de lider forferdelig. Hun gir derfor en sigd til yngste sønn, Kronos, som bruker den til å kastrere sin far (v. 156-210) og gjøre seg selv til konge. Kronos får i sin tur seks barn med sin søster Rheia, nemlig gudene Hestia, Demeter, Hera, Hades, Poseidon og Zevs. Siden Kronos er velkjent med at barn gjerne detroniserer sine fedre, sluker han barna, med unntak av Zevs som Rheia bytter ut med en stein og gjemmer på Kreta. I løpet av et år er Zevs fullvoksen. Han avsetter Kronos og får ham til å kaste opp søsknene (v. 453-506). Dette er innledningen til en ti år lang krig mellom titanene og gudene, titanomakhien, om hvem som skal være universets herre. I det tiende året får gudene assistanse fra tre monsterlignende skapninger, de såkalte «hundrearmerne», hekatonkheires, som hjelper dem med å kaste Kronos og titanene ned i underverdenen Tartaros (v. 635-719). Etter at Zevs så har bekjempet uhyret Tyfoevs (v. 820-868), er det han som er ubestridt konge. Universet er slik skjebnen har bestemt at det skal være.

Orientalsk innflytelse

Tanken om at de ulike gudene kunne ordnes i et pantheon basert på slektskap, var slett ikke ny på Hesiods tid, og det er ingen tvil om at han hentet grunnskjemaet til det guddommelige slektsdramaet fra orientalske tradisjoner som allerede hadde vært i omløp i flere hundre år. Det babylonske eposet Enûma Eliš som vanligvis dateres til en gang mellom 1700 og 1100 f.Kr., forteller historien om hvordan Marduk ble hovedgud i Babylon etter å ha nedkjempet eldre generasjoner av guder. Theogonien har også klare berøringspunkter med det hurriske 5 epos Himmelens kongedømme. Her er det guden Kumarbi og hans kamp for å blir gudenes konge som er tema. På samme måten som i Theogonien er dette framstilt som en strid over tre generasjoner hvor de yngre avsetter de eldre.

I hvilken grad Hesiod faktisk har kjent til disse tekstene, er usikkert, men det er åpenbart at han kjente til forestillingen om at gudene utgjorde en slekt, og at han dermed knyttet seg til en tradisjon som var utbredt i det østlige Middelhavsområdet og det nære Orienten.

Mytenes status

Trodde grekerne på de mytene som ble fortalt om gudene? Det er ikke lett å svare entydig på. Theogonien fikk aldri noen kanonisk status i den forstand at den ble betraktet som en hellig tekst på linje med kristendommens Bibel. Det er heller ingen ting som tyder på at den hadde noen liturgisk funksjon og ble resitert i forbindelse med ritualer slik et av dens forelegg, Enûma Eliš, ble. Det ble nemlig resitert ved den babylonske nyttårsfesten, men vi finner ingen slik bruk av Theogonien.

Athene var gudinnen for visdom – og krig. (Kilde: Wikimedia commons)

Vi kan heller ikke si noe om i hvilken grad den jevne greker hadde noe forhold til disse mytene. I gresk religionsutøvelse var ikke mytene nødvendigvis til stede i særlig grad. Antikk, gresk religion var en ortopraks religion som vektla korrekt utførelse av ritualer, dvs. offerritualer, snarere enn rett tro, og dermed heller ikke en skriftreligion. Riktignok utlegger Hesiod offerritualet ved å vise til den berømte myten om hvordan titanen Promethevs slaktet en okse og lurte Zevs til å velge de uspiselige delene, knokler og fett. Zevs blir naturlig nok sint og tar ilden fra menneskene, men Promethevs stjeler den tilbake. Da straffer Zevs menneskene ved å sende dem kvinnen, opphavet til alt ondt, og lenker Promethevs til en klippe hvor en ørn hakker på leveren hans (Theogonien v. 535–616; Arbeid og dager v. 47–99). Grekerne selv stusset over hvorfor gudene fikk en så dårlig del av offerdyret, men selv om Hesiod gir en slags forklaring, er det ingenting som tyder på at den hadde noen betydning når slike ritualer ble utført.

I intellektuelle kretser, derimot, kunne man ofte stille seg kritiske til Hesiods og Homers framstillinger av gudene. Det tidligste eksempelet vi har, er filosofen og dikteren Xenofanes (ca. 565–ca. 470) som avviste forestillingene om antropomorfe guder med det berømte postulatet om at hvis kyr, hester og løver hadde kunnet male slik som mennesker, ville de ha avbildet guder som lignet dem selv. Gudene ble altså skapt i mennesket bilde, mente Xenofanes. Han var også sterkt kritisk til at Hesiod tilskrev gudene umoralske handlinger: Man burde kunne forvente bedre av en gud enn at de kastrerer sin far og spiser sine barn!

Noe senere fulgte Platon opp med å omtale mytene som «kjerringsnakk» (Theaitetos 176b). Blant filosofer var et transcendent gudsbilde langt mer tiltalende, og mytenes framstillinger var gjennom hele antikken et mål for deres angrep. Lukian fra Samosata var en av dem som trakk dette lengst. Hos ham er mytene om gudene redusert til det rene nonsens, og han ynder å finne logiske brister og umoral han kan slå ned på.

I den greske kunsten spilte imidlertid mytene en viktig rolle, og vi finner ofte scener fra Hesiod her. Østgavlen av Parthenon-tempelet på Akropolis i Athen var dekorert med en framstilling av hvordan Athene ble født fra Zevs’ hode (v. 924–926), mens både Promethevs’ straff og Zevs’ kamp mot Tyfoevs er framstilt på vasemalerier. Det samme gjelder scenen hvor Rheia får Kronos til å svelge en stein i stedet for den nyfødte Zevs.

De greske myter var med andre ord et reservoar som kunstnere kunne hente motiver fra, og det er kanskje det vi også må forstå Theogonien som: en dikters forsøk på å skape orden i en kaotisk mengde guder.

Som nevnt stod de gudene som Hesiod tok for seg i Theogonien i sentrum for grekernes religionsutøvelse i mer enn tusen år. I dag har vi bare fragmenter og rester igjen av denne kulturen. Det bildet vi i dag får med de greske gudene gjennom underholdningsindustrien, er bare en blek avskygning av den posisjonen de en gang hadde. Et talende symbol for hvordan det gikk med den greske religionen, er det store Artemis-tempelet i Efesos på kysten av Lilleasia. På sitt største var tempelet 137 meter langt, 69 meter bredt og 18 meter høyt, og hadde rundt 130 søyler. Det var det største tempelet i den greske verden og ble regnet som et av verdens syv underverker. I dag stikker en enslig søyle opp der tempelet en gang stod, og den er satt opp av arkeologer i moderne tid.

Noter

1 Noen Linear B-tekster nevner en gud med navn pa-ja-wo-ne, noe som kan ha vært en forløper til ordet paian som er betegnelse på hymner til Apollon, men også navnet på en selvstendig gud. Det er derfor ikke sikkert at dette har noe med den senere Apollon å gjøre.

2 I motsetning til Homer som vi ikke vet noe om, nevner Hesiod seg selv ved navn (Theogonien v. 22) og gir også enkelte opplysninger om seg selv i det andre diktet som er tilskrevet ham, Arbeid og dager.

3 Hesiod stod i den samme muntlige, poetiske tradisjonen som Homer, og diktet på samme dialekt og versemål (heksameter) som ham. Spørsmålet om disse dikterne selv skrev ned sine verk eller om de først levde på folkemunne, er fortsatt et heftig debattert forskningsspørsmål. I Hesiods tilfelle ser vi at han i Arbeid og dager korrigerer ting han har sagt i Theogonien, og enkelte mener derfor at han har forholdt seg til en skrevet tekst man kunne gå tilbake til og lese på nytt, i motsetning til en muntlig som «forsvinner» straks den er framført.

4 Okeanos er en elv som i renner i sirkel rundt jorden.

5 Hurriene var et folkeslag som holdt til i det nåværende nordlige Syria, nordlige Irak og østlige Tyrkia mellom ca. år 2300 og 1200 f.Kr.

Én kommentar → De greske gudene /

On speaking to Olympic Gods.

Speaking to Olympic Gods;

Raise your voice to state your honest and sincere opinion;
Speak out loud and clear,

As Olympic Gods are often unconcerned and absent–minded.

Speaking to Olympic Gods;

Express yourself in a concise and specific manner;
Forget about clever and elegant phrases,

As Olympic Gods do not have ear for tirades of academic subtleties.

Speaking to Olympic Gods;

Do not hesitate, have no doubt, be firm and insistent,
Say it all, not once, but over and over,

As Olympic Gods are stubborn, discouraging and awfully forgetful.

All this because Olympic Gods are not gods,
But fierce forces within yourself.

gresk mytologi

Skrevet av

Zevs er den mektigste guden i gresk mytologi.

Vaser fra antikken dekorert med motiver fra mytene er viktige kilder til den greske mytologien. Denne vasen viser en scene fra Odysseen: Odyssevs i møte med sirenene.

Etterhvert begynte kunstnere å fremstille de mytologiske skikkelsene mer i tråd med antikkens skulpturer. Statue av Apollon og Dafne av Gian Lorenzo Bernini.

Gresk mytologi er en stor mengde fortellinger som ble til i det antikke Hellas mellom cirka 700 fvt. og 300 evt. Fortellingene kalles myter.

De greske mytene handler om guder, gudinner og heroer. Heroer er halvguder som er barn av de udødelige gudene og dødelige mennesker, og deres etterkommere. I antikken mente de at fortellingene handlet om stamfedrenes historie.

Gudene og gudinnene ble dyrket på egne kultsteder med ofring, prosesjoner og sang. Trosforestillingene og de religiøse tradisjonene som hørte til mytene i antikken, kalles gresk religion.

De greske mytene er kjent gjennom diktningen og billedkunsten fra antikken. Selv om mye har gått tapt, er det fortsatt bevart en rik samling av tekster og bilder som forteller om guder og heroer fra denne kulturen.

De greske mytene har fått en stor utbredelse og betydning i ettertiden. Fortellingene fant først veien til Sør-Italia og Sicilia, der de fulgte med greske utvandrere som bosatte seg der fra midten av 700-tallet fvt. Mytene ble overtatt av etruskerne i Midt-Italia som importerte greske vaser dekorert med myte-episoder, som er bevart i mengder. Romerne innlemmet allerede tidlig greske guder i sin gudeverden og overtok mange av de greske mytefortellingene i sine litterære verker.

Opp gjennom den vestlige historien har de greske mytene vært en inspirasjonskilde for diktere og billedkunstnere.

Guder og helter

De viktigste gudene var kjente i hele den greske verden. De ble dyrket i de store helligdommene der grekerne kom sammen, som Olympia og Delfi. Gudene som ble dyrket der, kalles «de panhellenske», det vil si de all-greske gudene. Andre guder var knyttet til bestemte regioner.

De viktigste gudene

Den mektigste av gudene i gresk mytologi er Zevs. Han regjerer i himmelhvelvet og truer med sin tordenkile. Han troner på Olymposfjellet i nord og i Olympia vest på Peloponnes. Der holder han til sammen med sin hustru Hera. Hades troner i «Hades», dødsriket under jorden, mens Poseidon hersker over havet og forårsaker jordskjelv.

I Delfi i Midt-Hellas holder Apollon til ved «Verdens navle», og hans kultsted ble primært oppsøkt av alle som søkte gudens råd i orakelet (manteion). Han er guden for guttenes overgangsriter til manndommen.

Athene er datter av Zevs og Metis («Kløkt»). Hun har gitt menneskene sivilisasjonens teknikker. Hun vil ikke gifte seg, i likhet med Apollons søster Artemis, som følger jenter inn i voksenlivet og bistår kvinner i barselnød. Guden som uttrykker krigens råskap, er Ares.

En av de eldste gudemaktene er Afrodite, erotikkens makt, som får bistand av sin sønn Eros. Hun er gift med håndverkernes beskytter, smedguden Hefaistos. Menneskenes velgjørere fremfor noen er Demeter, som sammen med datteren Persefone har lært menneskeheten å dyrke korn, samt Dionysos, som har lært dem å lage vin og samles til fest. To guder som står nær henholdsvis kvinner og menn, er Hestia og Hermes. Hestia betyr «arnested», og som kvinnene holder hun seg der, mens Hermes vernet menn på deres ferd utendørs. Han er stadig på farten og tjener Zevs som budbringer.

De tolv olympiske gudene

Iblant opptrer tolv guder som en forsamling, «de tolv olympiske gudene», men selv om tallet er det samme, varierer utvalget av gudene, slik at de viktigste som her er listet opp er flere enn tolv. Hades regnes ikke som en olympisk gud, men de andre kan opptre i forsamlingen. Det finnes noen flere guddommer av lavere rang, som for eksempel Pan, halvt geitebukk, som skjuler seg i buskaset. Prometheus har syndet mot gudene ved å gi menneskene ilden og har blitt straffet av Zevs.

Andre guddommelige makter

Mytene forteller også om grupper av guddommelige makter der skikkelsene ikke har egennavn, slik som nymfer, mainader og satyrer, kentaurer og kykloper. Andre har egennavn, for eksempel musene. Musene er gudinner som er makter for musikk, sang og spill, dikt og teater.

Noen guddommelige makter fremtrer i tretall: skjebnegudinnene moirene, hevngudinnene erinyene, horaene, som var gudinner for sesongenes oppgaver, samt kharitene.

Noen er eldre urkrefter: gigantene, som er voldelige kjemper som angriper de olympiske gudene med Zevs som anfører, samt titanene. Andre er unge, for eksempel Zevs» barn Athene, Apollon, Hermes og Dionysos.

Heroene

Herakles dreper Hydra. Freske fra midten av 300-tallet evt., i Via Latina-katakomben i Roma.

Heroene er heltinner og helter som er født av en gud og et menneske. Blant de kvinnelige heroene er Helene den fremste. Hun er datter av Zevs og Leda og er den vakreste i verden. Det er ikke mange av de kvinnelige heroene; gudesønner er det langt flere av.

Mange av heltehistoriene handler om helter som sendes på farefulle oppdrag. De nedkjemper monstre, vinner kongsdatteren og blir til slutt konge i landet. Den som er den suverent viktigste, er Herakles, sønn av Zevs og dronning Alkmene. Han må utføre tolv bragder og blir til slutt hentet opp til Olympos. Et annet eksempel er Jason, som sammen med argonautene reiser med verdens første skip, Argo, til østerland for å hente de gylne skinn, og vinner Medeia.

Store kriger står også sentralt i heltefortellingene. Menelaos, kongen i Sparta, blir gift med den vakre Helene, som lar seg bortføre av prins Paris av Troja. En stor hær reiser til Troja for å erobre henne tilbake. Den ledes av Menelaos» bror Agamemnon. Agamemnon blir myrdet av sin hustru Klytaimestra ved hjemkomsten. For å hevne sin far dreper sønnen Orestes sin mor. Den fremste krigeren som kjemper mot Troja, er Akhillevs, som dreper trojanernes frontkjemper, Hektor. En av heroene i Troja-krigen, Odyssevs, får en lang hjemferd til han endelig møter sin hustru, den trofaste Penelope.

Kilder

Kildene til den greske mytologien er tekstene og billedkunsten som er bevart fra antikken.

Tekster

De to eldste bevarte heltediktene er Iliaden og Odysseen. Begge er tilskrevet forfatteren Homer. Iliaden handler om krigen om Troja, og de fremste heltene er Akhillevs, en av dem som angriper, og Hektor, som forsvarer Troja. Odysseen forteller om Odyssevs, helten fra Troja-krigen, og hvordan han etter lange år på havet omsider vender hjem til sin hustru Penelope.

Dikteren Hesiodos har samlet den viktigste kunnskapen om gudeverdenens tilblivelse og påfølgende generasjoner i Theogonien (Gudenes opphav).

En annen sjanger er de lyriske sangene som ble fremført i religiøse høytider, der et kor sang i festforsamlingen og manet frem «forfedrenes» bragder. En viktig gruppe er seierssangene som ble sunget under de olympiske leker og andre store idrettsleker, som var en del av kulten for de store guddommene Zevs, Apollon og Poseidon. Noen sjangre var forbeholdt bestemte kretser, som lyrikken til Sapfo fra Lesbos. Hun ledet samlinger av unge kvinner som ble innviet i det voksne kvinneliv. Diktene lovpriser gudinnen Afrodite og hennes sønn Eros, men også musene, sangens og diktningens makter.

En spesiell gruppe mytefortellinger danner de greske tragediene. Disse teaterstykkene ble fremført i høytidene for guden Dionysos i hans helligdom ved foten av Akropolis. Hendelsene er ofte dramatiske, og vold mellom familiemedlemmer er vanlig.

Kunst, arkitektur og arkeologi

Parthenon-templet viet Athene Parthenos (Jomfruen) på Akropolis i Athen, sett fra Filopappos-høyden.

Guder og helter ble ofte avbildet på templer og andre hellige bygg. De pryder gavlfelt eller relieffer over søyleradene. Frittstående statuer ble oppstilt i helligdommer og på andre offentlige steder. Berømte eksempler er Zevstempelet i Olympia, der Herakles» tolv bragder er avbildet, og Athenas tempel på Athens Akropolis, det såkalte Parthenon (Jomfru-rommet), der Athenas fødsel var avbildet. Guden Hermes ble plassert i vegkryss. Det viste kun hans hode som sto på en rettvinklet stolpe.

Det var vanlig å avbilde mytiske hendelser på bruksgjenstander. En viktig gruppe er forskjellige typer krukker og kar som ble brukt i menns drikkegilder. En spesielt forseggjort type var blandekaret, krater, der vin ble blandet med vann. Kvinner kunne ha smykkeskrin og andre kar dekorert med mytiske skikkelser. Til bryllup og gravferd var spesielle vaser i bruk: Disse viste idealbryllupet mellom Pelevs og Thetis, eller de dødes ferd til Hades, når Hermes geleidet dem til ferjemannen Kharon som satte dem over elven Styx som omringer dødsriket.

Betydning for romerne

Da romerne erobret de greske bosetningene i Sør-Italia og på Sicilia omkring 200 fvt., ble de kjent med de greske gudene. Noen av dem innlemmet de i sin religion, spesielt Apollon. En gresk krigsfange, Livius Andronicus, diktet tragedier over greske myter og oversatte Homers Odysseen til latin. Dette ble opptakten til en storstilt overtakelse av gresk mytestoff i romersk litteratur.

Det mektige nasjonaleposet Aeneiden, om den trojanske krigeren Aeneas, handlet om helten som ble beordret av gudene til å forlate det brennende Troja og grunnlegge et nytt samfunn i det lovede landet Italia. Det er skrevet av Vergil (70–21 fvt.), som komponerte sitt dikt som en romersk Homer og samlet mange myteepisoder i sitt storverk. Helten Aeneas drar inn i dødsrikets port, som man trodde lå ved Napoli, og møter sin gamle far som viser ham de fremtidige sjeler som kom til å gjøre Romerriket stort, keiseren inkludert.

Dikteren Ovid (43 fvt.–17 evt.) samlet i samme tidsperiode greske myter i et omfattende dikt, Forvandlinger (Metamorfosene), fortellinger som handlet om mytiske skikkelser som ble forvandlet fra menneske til planter og dyr.

Senere betydning i Vesten

Da tyrkerne erobret Hellas i 1453, flyktet mange intellektuelle vestover. De tok med seg kildene til den greske myteverdenen, og det greske språket ble kjent i Vesten.

Renessansen som startet i Italia på 1400-tallet, var en «gjenfødelse» av nettopp den antikke kulturen. En dyp fascinasjon for den greske og romerske mytologien var en viktig del av tidsånden i denne perioden.

I litteratur

De greske mytene fant veien til samtidens diktning i England på William Shakespeares (1563–1616) tid. I Frankrike blomstret teateret på 1600-tallet, der dramatikere som Jean Racine (1636–1699) lot seg inspirere av myteberetningene fra de greske tragediene. På 1700-tallet ble Homer gjenoppdaget, og på 1800-tallet kom de greske tragediene til å være inspirasjonskilde for Johann Wolfgang von Goethes (1749–1832) dramaverker. På 1800-tallet tok norske diktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) mytene som tema for sin lyrikk.

Myter som den om Orfeus, Sisyfos eller Promethevs har vært uuttømmelige kilder til diktning og billedkunst. Tragedien om Medeia som reiser seg mot ektemannen Jason, ble brukt i likestillingskampen rundt 1900 og igjen på 1970-tallet.

På 1900-tallet har flere forfattere tatt mål av seg til å skrive en moderne utgave av Odysseen. Eksempler er irske James Joyce sin Ulysses fra 1922, greske Nikos Kazantzakis sitt diktverk Odysseen: en moderne videreføring fra 1925–1938 og svenske Eyvind Johnson sin Strändarnas svall fra 1946.

I tiden rundt andre verdenskrig ble greske dramaer brukt til å opponere mot okkupasjonsmakten, spesielt myten om Antigone som reiser seg i sivil ulydighet mot kongemakten for å ære sin bror.

I billedkunst

De greske mytene har inspirert billedkunstnere i århundrer. I middelalderen tok man ikke på alvor at antikkens mennesker levde i en annen verden, og de mytiske figurene ble avbildet med klær og i omgivelser som hørte middelalderen til. Dette forandret seg ikke mye i renessansen. På 1600-tallet begynte man å fremstille de mytiske skikkelsene mer i samsvar med de antikke skulpturene.

Mytenes funksjoner

Zevs bortfører Ganymedes. Terakottaskulptur fra cirka 470 fvt.

I antikkens Hellas ble mytene ofte brukt i forbindelse med religiøse høytider. Det kunne være årlig tilbakevendende fellesfeiringer, høytider i familien eller andre fellesskap.

Myten om den gamle guden Kronos som ble avsatt av sin sønn Zevs, hørte hjemme i en årlig feiring som snudde opp ned på forholdet mellom herrer og slaver, som gjennomlevde en «kaos-tid» så lenge feiringen varte, for så å vende tilbake til det normale. Guden Dionysos ser ut til å være sentral i fellesfeiringer der normale regler blir oppløst, og det ble midlertidig innført et bakvendtland. En annen type feiring gjaldt de unges overgang fra barn til voksen, som særlig gudene Apollon og Artemis våker over.

Myter som ser ut til å stamme fra denne typen feiringer, fremstår i et mønster som går igjen i ulike varianter: myten om den unge prinsen som blir fordrevet fra sitt kongerike og må vandre i utlendighet til han etter mange prøvelser og overvinnelser til slutt vender hjem og overtar sin fars trone. Et slikt mønster kan ha hørt til i en initieringsrite, innvielsen i det voksne mannslivet. Et annet mønster er den unge prinsessens lidelser. Hun mistenkes for å gi seg over til en fremmed mann, og derfor blir hun innesperret. Den fremmede viser seg å være en gud som forgriper seg på henne. Hun føder et barn i skjul, men etter dramatiske hendelser havner barnet til slutt på sin morfars trone.

En spesiell kategori utgjør myter som har med personlig vekst og forholdet til døden å gjøre. Disse ble brukt i mysteriekulten i Elevsis, der deltakerne ble innviet i en hemmelig seanse der de antakelig fikk et mer forsonende forhold til døden.

I mindre mysteriefellesskap viet til Orfevs eller Dionysos, fikk medlemmene instrukser om hvordan de skulle finne veien til de utvalgtes sted i Hades. De fikk med seg små gullplater i graven som beskriver ferden til dødsrikets dronning, Persefone.

Forståelse i ettertiden

En utbredt forestilling i ettertiden har vært at de greske mytene er primitive måter å forklare verden på, et tilbakelagt stadium i menneskets intellektuelle utvikling, og at de greske filosofene har ført mennesket til en mer avansert tenkning. Det er ikke tvil om at filosofer som Sokrates (cirka 470–399 fvt.), Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles (384–322 fvt.) har bidratt til å legge grunnlaget for en rasjonell argumentasjon som vi bygger på i vår vitenskapelige tenkning. Det er derimot ikke slik at dette har opphevet troen på mytene. Mytene overlevde i den antikke verden fordi de var en del av religionen og har hatt sentrale funksjoner som å styrke fellesskapet og danne en felles forståelse for hva som er av høyest verdi samfunnet.

Ved for eksempel å iscenesette en dramatisk historie hvor en ung mann (Ødipus) ved en misforståelse dreper sin egen far fordi han ikke gjenkjenner ham, fremkalles en storm av sjokk og sorg. Disse følelsene er avvisningen av et brudd på budet som sier at en betingelsesløst skal ære og verne sine slektninger, og det blir tydelig at dette er en av samfunnets sentrale verdier.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: