Staten er fornøyd, men er det rett

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Et stort skritt nærmere seier

Viktig delseier til folkets klimasøksmål og de skolestreikende ungdommene. Men miljøorganisasjonene er ikke fornøyd og varsler at de vil anke avgjørelsen.

Les mer

Borgarting lagmannsrett avga torsdag 23. januar sin dom i klimasøksmålet mot den norske staten. Den frikjenner staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf, § 112. Miljøorganisasjonene er ikke fornøyd med dommen, men understreker likevel at dommen er langt bedre enn tingretten sin.

– Dette er et stort skritt nærmere seier. Lagmannsretten bekrefter at Grunnlovens miljøparagraf er en rettighet, at alle utslipp må ses i en sammenheng og at utslipp fra bruken av olje av norsk olje i utlandet er relevante under miljøparagrafen, sier leder i Greenpeace Norge, Frode Pleym.

Natur og Ungdom mener dommen er sterkere enn utfallet i tingretten.

– Til tross for mange delseire gir lagmannsretten staten lov til å fortsette med tomme løfter om et levelig klima i Grunnloven, samtidig som de åpner for oljeleting som fører til det motsatte. Dommen gir oss nok seire til at vi tror vi skal vinne denne saken, enten det skjer rettssalen eller utenfor, sier Therese Hugstmyr Woie, leder i Natur og Ungdom.

Et viktig prinsipp under rettssaken var spørsmålet om hvorvidt Norge har ansvar for utslipp fra olje som blir eksportert. Miljøorganisasjonene er svært fornøyd med at lagmannsretten er enig med organisasjonene i at utslipp fra forbrenning etter eksport også er relevant i den rettslige vurderingen.

– Vi er svært fornøyd med at retten anerkjenner Norges ansvar for utslippene fra oljen vi selger. Skal vi unngå klimakrise er det helt nødvendig at alle oljeproduserende land, deriblant Norge kutter disse utslippene, sier Silje Lundberg, leder i Naturvernforbundet.

Steinar Winther Christensen, leder i Besteforeldrenes klimaaksjon tror at miljøorganisasjonene vil ha en god sak i Høyesterett:

– Retten har ikke gått inn på Urgenda-dommen til Høyesterett i Nederland og de viktige prinsipper den bygger sin dom på i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Om dommen ankes vil dette bedre kunne prøves av norsk Høyesterett. Vi er klar på å kjempe videre i denne saken, av hensyn til våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner.

Bli med videre til Høyesterett: klikk her for å melde deg på nyhetsbrevet!

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Bakgrunn

I 2020 stevnet Natur og Ungdom og Greenpeace staten ved Olje- og energidepartementet for retten for brudd på grunnlovens paragraf 112:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Dessverre ble staten frikjent i januar 2020. Dommen ble straks anket, og saken prøves for Borgarting lagmannsrett i november i år. Naturvernforbundet stiller som partshjelp sammen med Besteforeldrenes klimaaksjon. Partshjelp vil si at man som tredjemann trer inn i rettsaken til støtte for en av partene. Som partshjelp kan Naturvernforbundet anvende forsvars og angrepsmidler og føre bevis i rettsaken, men vi kan ikke tilpliktes eller tilkjennes noe i rettsaken.

Hvorfor søksmål?

Staten ved Olje- og energidepartementet saksøkes på bakgrunn av regjeringens tildeling av ti nye oljelisenser i Arktis i 2020. Naturvernforbundet mener at oljeboring i sårbare, Arktiske havområder er klimafiendtlig og et brudd på miljøparagrafen 112. Dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer, og overholde forpliktelsene fra Parisavtalen i 2020 om å kutte utslipp for en levelig klode, må oljeboring i Arktis stanses. En seier i klimasøksmålet vil måtte føre til at regjeringen trekker tilbake letelisensene.

Klimasøksmål Arktis er det eneste av sitt slag i Norge, men lignende søksmål har blitt reist flere steder i verden de siste årene. Les mer om hva som har skjedd så langt i søksmålet.

Bli ambassadør for klimasøksmålet!

I 2020 skal klimasøksmålet opp i Høyesterett. Vil DU være med på å ta klimasøksmålet til Høyesterett og skape oppmerksomhet der du bor? Er du glad i å dele meningene dine og holde foredrag om ting som engasjerer deg? Lage arrangementer og aksjoner? Og spre § 112 sitt budskap?

Bli med i Klimaforum!

I tillegg har vi en facebook-gruppe, Klimaforum, for aktive frivillige, hvor vi skal samkjøre aktiviteter og dele gode tips og ideer – bli med i Klimaforum du også!

Støtt Klimasøksmålet – en folkefinansiert kampanje!

Du kan støtte klimasøksmålet via vår kronerulling eller vipps til 13960. Du kan også støtte vår kronerulling på facebook:

Miljøvernere tapte rettssaken mot staten

Miljø Flere miljøorganisasjoner saksøkte staten. De mener mer oljeleting i Barentshavet bryter med Grunnloven. Organisasjonene nådde ikke fram, og de må i tillegg betale 580.000 kroner.

  • © NTB
  • Published: 05. jan 2020 – 13:37
  • Updated: 05. jan 2020 – 22:53

Dette var Norges første klima-rettssak. Den gikk for Oslo tingrett, og dommen falt torsdag 4. januar.

Fakta om miljøparagrafen

Slik lyder paragraf 112 i Grunnloven, også kjent som miljøparagrafen:

  • «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Tre organisasjoner saksøkte staten

Staten ble frifunnet. Det var Greenpeace, Natur og Ungdom (NU) og Besteforeldrenes klimaaksjon som gikk til sak. De må betale Olje- og energidepartementets sakskostnader på 580.000 kroner.

Bakgrunnen for saken er regjeringens tildeling av områder for oljeleting i Barentshavet, nord for Finnmark og Troms. Det dreier seg om 23. runde med konsesjoner til å drive leting, og de ble delt ut i 2020.

Organisasjonene mener tildelingen er i strid med Grunnlovens paragraf 112. De krevde at vedtaket må kjennes ugyldig.

– Staten er fornøyd

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted førte saken for staten.

– Staten er godt fornøyd med at tingretten har gitt oss fullt medhold. Saksøkerne angrep vedtaket på to grunnlag: At det var i strid med Grunnloven og at det var saksbehandlingsfeil. Og tingretten har slått klart fast at det var ingen av delene, sier Sejersted til nyhetsbyrået NTB.

Grunnloven paragraf 112 kalles miljøparagrafen. Den slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen. Den sier også at ressursene skal forvaltes slik at også rettighetene til kommende generasjoner ivaretas. Paragrafen pålegger staten å gjøre tiltak for å få til dette.

Organisasjonene vurderer anke

Ingrid Skjoldvær er leder i Natur og Ungdom. Hun sier de visste at tap var et mulig resultat.

Nå vil organisasjonen lese dommen nøye. Så vil du bestemme seg for om de anker den.

– Vi har jo tatt dette til retten fordi vi mener det er en viktig sak. Vi har et ønske om å ta saken videre. Men det er en stor økonomisk belastning, sier Ingrid Skjoldvær.

GIKK TIL SAK: Ketil Lund (til venstre) fra Besteforeldrenes klimaaksjon, Ingrid Skjoldvær fra Natur og Ungdom, Truls Gulowsen fra Greenpeace og advokat Cathrine Hambro.

FOTO: GORM KALLESTAD / NTB SCANPIX

De starter kronerulling

Organisasjonene har allerede har brukt over to millioner kroner på klima-rettssaken. Nå får de to uker på seg til å betale departementets omkostninger.

– Vi betaler alltid for oss. Det skal vi klare, sier Truls Gulowsen. Han er leder i Greenpeace.

Gulowsen forteller likevel at de er avhengige av at folk gir dem penger i en kronerulling.

Retten: Loven gjelder ikke utslipp i utlandet

Tingretten mener at miljøparagrafen ikke gjelder for utslipp av CO2 i utlandet fra eksportert olje og gass.

Både Ingrid Skjoldvær og Truls Gulowsen er uenige i dette.

– Klimaproblemet kjenner ingen landegrenser. Klimaet tåler ikke mer olje, samme hvor denne forurensningen oppstår, sier Skjoldvær.

Saksøkerne mener tildelingen av konsesjoner ikke bare bryter med Grunnloven, men også strider mot Norges klima-forpliktelser i Parisavtalen.

TINGRETTEN: Det var lang kø utenfor Oslo tingrett da rettssaken startet.

Møt økonomiprofessoren som vil gi alle en stor pengesum rett inn på konto

Økonomiprofessor Kalle Moene møter koronakrisen med klassekamp.

Jens Marius Sæther, Dagsavisen

Professor emeritus Kalle Moene kommer småløpende bortover fortauet på Frogner. Skjorta flagrer og håret står rett til værs. 70-åringen unnskylder seg for at han kommer for sent og for at han har kjørt bil. Han pleier alltid å sykle.

Vi kunne ikke møtes på universitetskontoret på grunn av koronaen, og han virket svært lite lysten på en hjemme hos-reportasje, mumlet noe om at det var for mange folk der, uten å utdype. Derfor endte vi opp her, på en fortauskafé på Oslos beste vestkant. Moene bor på Skøyen, ikke langt fra Frogner. Det var visstnok tilfeldig at han havnet i rikingbydelen, og han er rask med å understreke at han bor i en Obos-leilighet, i et nabolag med «helt alminnelige mennesker».

– På Smestad skole kaller de Obos-området for slummen, sier han fornøyd.

Kalle Moene gjestet podkasten Rørsla, og snakket om hvordan Norge vil se ut etter krisa. Hør hele episoden her:

Rundt oss sitter folk i dyre dunjakker og med klokker som koster en liten formue. Noen har medbrakt pyntehund. Hele strøket oser av både gamle og nye penger. «Noen går på arv, andre går på Nav. Er det så stor forskjell?» sa Moene til Erna & co. på en ulikhetskonferanse. Det var lenge før 400.000 nordmenn ble arbeidsledige over natta og Nav-systemet knelte.

Da koronapandemien brøt ut og Norge ble stengt ned, gikk det ikke mange dagene før Moene kom på banen med sine kriseløsninger.

Han foreslo først at staten burde betale ut en månedlig sum penger til alle. En midlertidig, ubyråkratisk ordning for å hjelpe folk gjennom krisen. Han kom med forslaget lenge før problemene begynte å tårne seg opp for Nav – som fortsatt sliter med å betale ut det tusenvis av arbeidsledige nordmenn har krav på. Han har også foreslått en solidaritetsskatt for at det skal bli en mer rettferdig byrdefordeling gjennom krisen. Det mener han bør skje ved at alle som har en høy inntekt og ikke er rammet av krisen, betaler mer i skatt dette året. Moene mener også at koronakrisen har flombelyst urettferdige forskjeller mellom ulike yrkesgrupper. Professoren står ikke på en smittetrygg balkong og klapper for dårlig betalte renholdere og helsearbeidere – han vil gi dem mye bedre betalt.

– Det er veldig feil å sitte stille i båten nå. Vi trenger en levende diskusjon. Det er viktig å skjønne at det finnes mange alternativer for hvordan vi kan møte denne krisen.

Moene har vært professor i samfunnsøkonomi på Universitetet i Oslo i 35 år. Han er internasjonalt anerkjent for sin forskning og har mottatt en rekke priser. Moene har alltid forsøkt å se verden gjennom øynene til dem som har minst. Han har reist verden rundt og oppholdt seg mye i utviklingsland. For ham er det meningsløst å snakke om økonomisk utvikling om gevinsten bare går til noen få. Han har løftet fram klasseperspektivet gjennom sin forskning og stilt ideologiske spørsmål, men svarene må være faglig forankret og basert på fakta.

Gjennom sin forskning er han blitt overbevist om at alle land er tjent med små økonomiske forskjeller mellom folk. Han har forsøkt, men ikke funnet eksempler på at det motsatte er tilfellet. Moene er dypt bekymret over at gapet mellom fattig og rik øker i verden. Han kaller det en ulikhetskrise. Professoren har vist at når det blir stor ulikhet innad i et land og mellom land, blir det vanskeligere å løse kollektive problemer, som klimakrisen – og nå også koronakrisen.

Når folk klager over hvor mye det koster med rause velferdsordninger og spør om staten har råd til å fordele mer av landets rikdom til dem som har minst, vil et typisk Moene-svar være: «Har vi råd til å ha så mange rike mennesker i dette landet?»

For noen tiår siden var det ikke sjeldent at han ble møtt med at det å være opptatt av ulikhet bunnet i misunnelse. I dag er det ingen som sier til Moene at han er drevet av misunnelse. Samfunnsøkonomen er respektert og blir lyttet til, også av folk som står langt fra ham politisk. Da professoren fylte 70 år i oktober i fjor, skrev økonom og Høyremann Victor Norman: «Kalle Moenes faglige virke springer ut av et radikalt politisk ønske om å forandre verden». Norman viste til at Moene har en publikasjonsliste som kan «ta pusten fra noen hver», at han er en «fremragende formidler», en politisk økonom «i ordets beste forstand». Hyllesten fra Høyremannen ville ingen ende ta.

Det er snart 50 år siden Moene sto på perrongen med to plastposer i hendene, klar til å forlate sin hjemby Bergen. Han skulle til hovedstaden for å lære seg maktens språk. Verden sto i brann. Vietnamkrigen raste, det var sultkatastrofer og stor nød mange steder i verden.

– Du har sikkert hørt det tusen ganger før, men den første krigen du ser på TV, gjør et veldig stort inntrykk. Vietnamkrigen radikaliserte mange, både voksne og ungdommer.

Moene var aktivist og «veldig venstreorientert» da han kom til Oslo i 1971. Han skjønte ikke hvorfor økonomene bare snakket om alt det gode frihandelsavtalene førte med seg. Det sto ingenting om den blodige imperialismen i lærebøkene. Slavekontrakter ble aldri nevnt.

– Når sosialøkonomene snakket, hadde jeg følelsen av at de forsto noe som var fjernt for oss andre, fjernt fra det vi så og opplevde, og de snakket så selvsikkert.

Moene ville studere faget for å bli bedre i stand til å kritisere makta.

– Skal du kritisere, må du kunne det du skal kritisere. Det er for få på venstresiden som skjønner at det er et stort poeng. Det holder ikke å lese en introduksjon om noe.

Planen var å bli lærer på en videregående skole i Groruddalen etter endt studium. Han ville bli en del av det sosiale miljøet på østkanten og så for seg at han ville få tid til å dyrke mange andre interesser. Slik gikk det ikke. Moene fikk veldig god karakter på sin avgangseksamen og ble tilbudt en stilling som vitenskapelig assistent på universitetet. Året før hadde han meldt seg ut av ml-bevegelsen.

– Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ytre meg politisk på tre år. Det ble vel til fem. Jeg hadde sagt så mye dumt, og nå hadde jeg fått en ny sjanse og måtte ikke tulle den vekk. Jeg holdt kjeft og tenkte meg om.

Etter en periode som assistent, ble han tilbudt en stilling som stipendiat. Han jobbet hardt og begynte å undervise.

– Jeg husker en student som sa: «Det er ålreit å høre på deg, men det er én ting som er så irriterende: Jeg vet ikke om du er høyre- eller venstreorientert». Da tenkte jeg «yes!», sier Moene og legger til:

– I dag vet alle at jeg er venstreorientert.

Gjennom alle årene på Blindern har Moene undervist og inspirert hundrevis av studenter. En av dem er Halvor Mehlum, som i dag er professor ved samme institutt som Moene. Han beskriver sin tidligere mentor som en person med en ekstrem energi og virketrang – «en suveren friskus» og «et slags naturlig gravitasjonspunkt». Han mener Moene slettes ikke er noen rabulist, men veldig seriøs i det han holder på med.

– Han har preget samfunnsøkonomer gjennom tiår etter tiår og er like engasjert i dag som da han var 40. Han er eksepsjonell.

Moene selv sier han ikke har noen planer om å trappe ned. Han har like mange forskningsprosjekter på gang nå som tidligere og underviser for fullt.

– Jeg blir der til de bærer meg vekk.

Livet til Moene har vært litt av en klassereise. Som ung hadde han ingen planer om å ta høyere utdannelse eller å bli økonom. Han greide ikke å sitte stille i timene, fikk nedsatt karakter i oppførsel, var aldri hjemme. Han vokste opp i en leilighet på 30 kvadrat sammen med storesøsteren og foreldrene. Den lille leiligheten lå i det fineste strøket i Bergen. Senere flyttet de inn i en leilighet nær jernbanestasjonen. Familien drømte om å vinne i tipping så de kunne kjøpe seg et stort hus, forteller storesøster Lin Moene Knudsen. Hun og broren har hatt et nært forhold hele livet, og de har visstnok aldri kranglet.

– Når noen kom for å passe ham, stengte jeg veien opp trappene og sa at han sov. Jeg ville ha ham for meg selv, forteller hun.

Ifølge søsteren var broren veldig aktiv som liten.

– Han var flink, snill og veldig urolig. Når min mor åpnet vinduet, hørte hun bare stemmen hans. Han snakket høyest og var et midtpunkt i gata.

Det var moren som forsørget familien på fire. Moene bruker ikke ordet fattig, men gjør det klart at familien befant seg «i den nedre delen av inntektsfordelingen».

– Min mor var parktante og en tøff dame. Hun jobbet 40 år i den samme barnehagen og var bare borte én dag – det var dagen hun skulle i min bestemors begravelse.

Moren hadde ingen utdannelse. Hun kom til Bergen som 14-åring for å jobbe som hushjelp.

– De som kom fra landet til Bergen på den tida, mistet litt selvtillit. Det var tøft. Men hun ble nok mer sikker på seg selv etter hvert, og jeg tror hun følte at hun fikk til noe i livet.

Hjemme lærte hun barna at det viktigste i livet er å være snill og ærlig. Var det dårlig stemning i heimen, gjorde hun alt for å muntre dem opp. Det hendte ofte at moren tok med barn hjem som ikke var blitt hentet i barnehagen. Hun strikket også votter til barna som frøs på hendene. Moene har uttalt at han ikke når moren opp til anklene når det gjelder snillhet.

Han begynte tidlig å tjene sine egne penger for å få råd til å kjøpe seg ting. Han gikk med aviser, losset fisk på brygga, jobbet som sidemann på bil, monterte TV-antenner på hustak – uten sikring. En gang ble han holdt i beina da han hang ut av et vindu for å montere en antenne på en persienne. Det var fem etasjer ned. Etter hvert fikk han seg jobb som medarbeider i en musikkforretning. Og der hadde han tenkt å bli. Planen var å slutte på skolen etter niende klasse. Han ville også bli rockemusiker, men faren var brutalt ærlig og sa til sin sønn at han ikke var noe musikktalent.

– For en gangs skyld hadde han nok rett. Verden har ikke gått glipp av noen stor musiker.

Faren var jazzmusiker. Han spilte elgitar og underholdt på byens kafeer. Faren var også industriarbeider, men klarte ikke å holde på jobbene. Moene forteller at musikerne drakk mye på den tida, både før, under og etter konsertene.

– Det var ingen god kombinasjon å være jazzmusiker og industriarbeider. Du kommer rett fra fest og går på jobb.

Det hendte at Moene ble med moren når hun skulle hente penger som mannen hadde tjent på ulike spillesteder, men pengene var ofte drukket opp. I stedet for lønn var det drikkegjeld som måtte gjøres opp.

Moren klaget likevel aldri på pengeproblemer hjemme.

– Jeg hadde en mamma som ofret alt. Jeg kan ikke huske at hun noen gang hadde nye klær, men vi barna hadde det. Jeg følte ikke at jeg manglet noe.

At Moene ikke endte opp som medarbeider i en musikkforretning, skyldes en kvinnelig lærer på ungdomsskolen. Da Moene trodde han var ferdig på skolen for godt, hadde læreren hans, Anne Betten Njaa, søkt ham inn på Bergen Handelsgymnasium. Moene var ikke interessert i økonomi, men grep likevel sjansen og kom inn med et nødskrik, og siden har han snakket varmt om lærer Njaa. For noen år siden ba han henne ut på lunsj i Bergen. Gjensynet ble så trivelig at de avtalte å gjøre det til en tradisjon hver sommer. Men ikke lang tid etter dette møtet, døde hun.

Moene er overbevist om at livet ville tatt en helt annen retning uten Njaa.

– Jeg tror mange lærere er som henne. Det er fint hvis andre kan trekke fram sine lærere. De gjør en jobb som er enormt viktig.

Moren til Moene var glad for at sønnen fikk seg utdannelse, men hun syntes det var synd at sønnen ikke fikk jobb i Bergen.

– Bergensere tror at om du ikke blir i Bergen, så er det fordi du ikke har fått deg jobb der. Jeg fikk tilbud om å bli professor ved Handelshøyskolen, men jeg takket nei fordi jeg var så glad i miljøet i Oslo. Jeg sa det aldri til min mor. Hun ville ikke forstått hvorfor jeg ikke ville bo i verdens fineste by.

Når Moene senere snakker om sin store interesse for musikk og film, forteller han at moren elsket happy endings.

– Min skjønne mamma kunne aldri få nok av det. Oppskriften på en super film for henne var fem minutter med noen komplikasjoner og så én time og 45 minutter med happy ending, der alt ordner seg. Det var sånn hun ville at det skulle være.

Det ble ingen happy ending på morens liv. Hun ble påkjørt av en buss og drept da hun skulle krysse en gate i Bergen.

– Jeg hadde et veldig nært forhold til henne. Året før hadde hun gått Skarverennet. Hun var jævlig sprek og kunne levd lenge.

Etter at moren døde, ville Moene ta seg et friår fra universitetet. Han la planer om å reise verden rundt og stå på snowboard, men han ble overtalt til ikke å gjøre det.

Moene er lite villig til å snakke om sitt familieliv, men datteren snakker han gjerne om. På mobildekselet har han bilde av datteren Anna og seg selv i Brann-drakt.

– Hun er en veldig tøff jente.

I mange år har de reist på Brann-kamper sammen. De har også tilbrakt utallige timer i skibakken på snowboard. Moene var godt over 50 da han ble far. Det mener han var en fordel.

– Men du må være i god form. Du må slå de andre foreldrene på snowboard, ellers har du sviktet.

Noen dager senere treffes vi på Moenes kontor, der han har panoramautsikt utover Oslo. De ansatte har fått lov til å vende tilbake til universitetet så lenge ikke alle oppholder seg på instituttet samtidig. På en tavle på kontoret har datteren tegnet faren som ekornet i filmen «Istid» og skrevet «Pappa som foreleser».

Siden sist vi møttes har han publisert nok en artikkel om koronakrisen. I den tok han et oppgjør med det han mener er ideologiske feiloppfatninger. De sprer seg visst nesten som et virus. En feiloppfatning han virkelig vil til livs, er oppfatningen om at offentlig sektor bare forbruker det som skapes i private virksomheter. Utallige ganger har han gjentatt at næringslivet er like avhengig av en velfungerende velferdsstat som staten er av næringslivet.

– Vi fikk ikke denne krisen fordi privat sektor var for liten, men fordi helsevesenet ikke hadde kapasitet. Krisen har vist at det kan være katastrofalt.

Han håper politikerne nå bruker krisen til å utjevne økonomiske forskjeller og at det blir en målrettet satsing på bærekraft og det grønne skiftet. Professoren mener også at gjenreisingen bør handle om å motivere bedrifter til å gi eierandeler til sine ansatte, slik at de får en gevinst når tidene bedrer seg – og ikke bare må betale i form av lønnskutt og permitteringer i nedgangstider.

Hadde Moene sittet med makta, ville han også fordelt en viss prosent av nasjonalinntekten på alle, ikke som en erstatning av velferdsordningene, men som et tillegg og en bonus.

– Når det går litt bedre i økonomien, får alle en andel av verdiskapingen. Det vil vært en oppmuntring til kollektiv rasjonalitet. Hver måned eller hvert halvår, kunne man hatt et TV-program der det ble annonsert hvor stor bonusen ble. Det ville ført til en vitalisering av den økonomiske politikken.

– Garanterte minsteinntekter til alle som bonus, er spesielt viktig i utviklingsland. Men også i rike land trenger vi slike ordninger, slik at alle får sin del av gevinstene av globaliseringen og av å innføre roboter.

På spørsmål om han tror det er realistisk at slike ordninger kan bli innført, svarer han:

– Jeg kan ikke bare diskutere det som anses som rimelig helt umiddelbart. Det viktige er å legge fram ulike alternativer. Å hevde at utvikling bare kan skje på én måte, er en hersketeknikk.

Moene vil ikke ha revolusjon. Norge er et av de mest egalitære landene i verden, et sosialdemokrati med en sterk velferdsstat og relativt små forskjeller – et land som etter Moenes idealer har gjort mye riktig.

– Men vi må aldri lene oss tilbake og tro at dette er det beste samfunnet vi kan ha. Vi må hele tida presse på for at det kan bli bedre.

Nye kasinoer 2020:
  • CASINO-X
    CASINO-X

    1 plass! Enorme jackpotter!

  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    2 plass i rangeringen

Hvilket casino du skal velge
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: